En hyllest til Ray Davies og The Kinks!

Jeg har ofte lurt på hva det er som får oss til å føle en form for musikalsk tilhørighet til en sjanger eller en artist. For meg som for de fleste andre er det noen artister man bare ikke gir slipp på og som preger en på godt og vondt. En av disse har jeg tenkt å skrive litt om i dag. Siden min oppvekst fant sted på 50- og 60-tallet, er det ikke til å unngå at den tidas helter har satt sitt preg på mine musikalske preferanser siden. Rocken markerte en ny verden, og mange av de tøffe gruppene fra rockens barndom har seinere hatt sine trofaste tilhengere. For meg blei altså dette The Kinks!

Gruppa har en fortid helt tilbake til begynnelsen av 60-åra under navn som The Ray Davies Quartet og The Ravens. I 1964 tok de navnet som de siden holdt fast ved. I begynnelsen spilte de mye cover-låter, men det tok ikke så lang tid før Ray Davies, som hele tida har vært gruppas frontfigur, fant ut at han heller ville skrive sine egne låter. Og sammen med bandkompisene Dave Davies (hans bror), Pete Quaife og Mick Avory tok det ikke lang tid før de fikk sitt gjennombrudd. «You really got me» fra sommeren 1964 innvarsla på mange måter en ny stil innafor rocken med stødige gitarriff med klare røtter innafor Rhythm’n blues. De fulgte opp med nye store hits som «Set me free», «All Day and all of the Night»  og «Till the end of the Day».

Eter å ha fått sitt store gjennombrudd i løpet av 1965 bevega gruppa seg i en litt mer melodiøs retning, men fortsatt med gitarene som sentrale deler av lydbildet. Låter som «Dedicated Follower of Fashion», «Sunny Afternoon», «Autumn Almanac», «Lola» , «Dead End Street», «Days» og «Waterloo Sunset» befesta deres posisjon som en av den britiske rockens fremste grupper, helt på høyden med The Beatles og Rolling Stones. Sjøl om det aldri var tvil om at Ray Davies var sjefen og drivkraften i gruppa, fikk også særlig broder Dave slippe til med en del av sitt stoff. «Death of a Clown» er vel den han fikk aller størst suksess med.

I overgangen til 1970-åra og utover på 1970-tallet valgte gruppa å lage en rekke såkalte konseptalbum med enhetlige tema. Kvaliteten på disse må nok i ettertid sies å være litt variabel. Men særlig to av dem holder etter mitt syn fortsatt god standard. Den ene av disse er den flower-power-aktige «Village Greeen Preservation Society» fra 1969. Samme året kom «Arthur (or the Rise and Fall of the British Empire)». Dette siste albumet inneholder en av mine desiderte favoritter blant alle de mange hundre låtene fra Ray Davies, nemlig «Some Mother’s Son». Det er sikkert ikke tilfeldig at sangen er skrevet midt under Vietnam-krigen. Den er i alle fall en av de aller sterkeste anti-krigssanger som noensinne er skrevet.

Album som «Preservation Act I», «Preservation Act II», «Schoolboys in Disgrace», «Lola vs Powerman and the Moneygoround» og «Soap Opera» inneholder alle en rekke flotte låter, men felles for disse albuma er at de er klart mer ujevne enn de som kom tidligere. Mot slutten av 1970-tallet kom gruppa sterkt tilbake med album som «Sleepwalker» og «Misfits» der de fant tilbake til en del av det røffe gitarspillet som de hadde ved gjennombruddet. Dette fortsatte på «Low Budget» og «Give the People what they want». Og utover på 1980-tallet kom State of Confusion», «Word of Mouth» og «Think Visual», som også var av høy kvalitet.

Mot slutten av 1980-åra regna nok de fleste med at Kinks hadde gjort sitt beste, men ved overgangen til 90-åra kom «UK Jive» og ytterligere tre år seinere det albumet som jeg personlig holder som ett av deres tre beste, «Phobia». Dessverre blei dette det siste studioalbumet deres. Sjøl om gruppas medlemmer gradvis blei skifta ut, var brødrene Dave og Ray en fast kjerne som sikra musikalsk forankring til den stilen de hadde etablert fra begynnelsen.

Men nedleggelsen av The Kinks betydde på ingen måte en avslutning for Ray Davies som låtskriver. For det første har han skrevet låter for en rekke andre artister. Blant de som har fått nyte godt av det, er hans mangeårige kjæreste Chrissie Hynde og hennes gruppe The Pretenders. Men etter hvert fant også Ray Davies ut at han kunne gi ut egne låter som soloartist. Blant de flotte tinga som har kommet ut av hans overflødighetshorn de seinere åra er de gjennomført flotte CDene «Other Peoples’ Lives» fra 2006 og «Workingman’s Cafe» fra året etter. Disse viser en rockeartist som både har holdt sine låtskriveregenskaper ved like og fortsatt spiller en umiskjennelige stil i forlengelsen av sin karriere i Kinks. I en alder av 66 er Ray Davies fortsatt «still going strong», og det er flere tilhengere enn meg som fortsatt håper at han skal lykkes med å samle på nytt en del av de gamle vennene fra Kinks og legge ut på en siste turne med dem. Pete Qaifes død hindrer uansett den opprinnelige besetningen, og hjerneslaget som ramma broren Dave for noen år siden, er også en usikkerhetsfaktor, men etter at jeg møtte og snakka med Barney McKenna i the Dubliners for to og et halvt år siden, skjønte jeg at det skal mer enn et hjerneslag til for å hindre en ekte turneartist fra å legge inn årene.

Derfor håper jeg fortsatt på den gjenforeninga som trofaste fans har venta på i snart 20 år. Men uavhengig av det vil jeg takke mitt store musikalske idol for utallige gledesstunder foran høyttalerne og tekster som definitivt gjør alle som lytter til dem til klokere mennesker. For Ray Davies er foruten å være en fremragende musiker også en stor poet og en engasjert refser av urett og dumskap i samfunnet han lever i. Den som ennå ikke har funnet veien inn i hans musikalske univers, kan ha store gleder og spennende opplevelser foran seg!

Advertisements

One thought on “En hyllest til Ray Davies og The Kinks!

  1. Etter å ha opplevd Ray Davies på Norwegian Wood den 13.6.2015, har jeg fått bekrefta hvilken artist vi her snakker om. Han har i sitt 72. år fortsatt en sceneutstråling og et driv i spillinga som kan ta pusten fra langt yngre artister. Håper at han vil holde på lenge ennå!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s