Hvorfor er Hamsun fortsatt viktig å lese?

Med jevne mellomrom dukker det opp diskusjoner om forfatteres betydning for sin samtid og ettertid. En av disse som vi aldri blir ferdig med å debattere, er vår store dikter Knut Hamsun. Altfor ofte handler dessverre disse ordskiftene om hvorvidt hans nazistiske sympatier skal få stå i vegen for hans litterære kvaliteter. Jeg har alltid tilhørt de som mener at Hamsuns forfatterskap godt kan sees løsrevet fra hans politiske tanker. Det betyr ikke at vi ikke kan finne innslag av hans politiske meninger i noen av hans litterære verk, men dette er beskjedent i omfang og ikke spesielt framtredende i hans betydeligste bøker.

Men hva er det da ved denne mannens forfatterskap som gjør at mennesker den dag i dag leser han med glede og får skjellsettende leseropplevelser? Jeg tror det først og fremst er Hamsuns annerledeshet som rører ved oss. Det er få andre som klarer å skildre vårt indre sjelsliv på en så levende og samtidig troverdig måte. At mange av Hamsuns karakterer kan kalles einstøinger eller tilhører samfunnets outsidere, gjør de bare mer fascinerende. Det er jo ikke A4-menneskene som er de mest spennende! Nettopp de vi ikke kan identifisere oss med fordi de er for spesielle, gir oss likevel innsikt i hva det vil si å være menneske, fordi vi kan speile vår «normalitet» i deres avvikende personlighet. Det er også slik at Hamsuns personer trass i sine særegenheter og ofte litt skrudde virkelighetsoppfatning, skildres med en varme og forståelse som viser oss mye av dikterens sympati med disse som står litt utenfor. Det er slett ikke umulig at han kunne kjenne igjen deler av sine egne opplevelser i barndom og ungdom i noen av disse personene. Mange har spekulert om at både hovedpersonen i «Sult» og Glahn i «Pan» kan ha innslag av Hamsuns egen personlighet og bygger på hans egne erfaringer. Det kan saktens være interessant å fundere på, men det er ikke så altfor viktig for å kunne glede seg over bøkenes kvaliteter.

At Hamsun var viktig i sin samtid, er alminnelig kjent. Mange er de store diktere som hevder at de står i litterær gjeld til han, alt fra Strindberg og Thomas Mann til Ernest Hemingway og Isaac B. Singer. Slik har han prega verdenslitteraturen ikke bare gjennom sine egne bøker, men også gjennom den inspirasjonen han har gitt andre. At Hamsun i tillegg er en dybdeborer i sinnets irrganger gjør at mange også har sett på han som litteraturens svar på Sigmund Freud. Disse to er jo langt på veg samtidige i forhold til sine henholdsvis litterære og vitenskaplige gjennombrudd. Så hvorvidt de har påvirka hverandre eller i tilfelle hvem som har påvirka hvem, vil kanskje forbli en hemmelighet. Men personer som hovedpersonen i «Sult» eller Johan Nilsen Nagel i «Mysterier» er så komplekse individer at de utvilsomt kunne inspirert en Freud til å forske på personligheten deres.

Men det går ikke an å omtale Hamsun uten å komme inn på kjærlighetsromanene. Både «Pan» og «Victoria», «Benoni og Rosa» og de seinere vandrerbøkene har skildringer av kjærligheten som neppe andre forfattere kan gjøre han etter. Dette er sjelden en enkel kjærlighet. Det er mange komplikasjoner i personenes relasjoner til hverandre. Men det skaper en troverdighet og en glød i framstillingen som er noe av det typisk hamsunske. Også i det mange mener er Hamsuns hovedverk, og som gav han Nobelprisen i litteratur, «Markens Grøde», er kjærligheten mellom Isak og Inger så sterk at den overlever de tøffe prøvelsene de utsettes for.

Få forfattere har satt sitt stempel i så mange lesersinn som Knut Hamsun. Ingen norsk forfatter har mer fortjent den Nobelprisen de har fått (sjøl om det naturligvis er en skandale at ikke Ibsen også fikk den). At det er slik, skyldes sjølsagt det allmennmenneskelige i det Hamsun skriver om, men det må jo også sies at det finnes få forfattere som har et rikere språk enn denne fattiggutten fra Lom og Hamarøy. Derfor er bare tanken på å modernisere språket i Hamsuns bøker helt forkastelig. Det finnes ikke den oversetter til moderne norsk som er i stand til å ta vare på dybden og rikdommen i ordvalg og setningsbygning hos denne språkkunstneren. Og ikke tør jeg å si noe om hvordan det må ha vært å oversette han til alle de språk han i dag kan leses på. For samtidig som Hamsun er både tidløs og universell i sin dikterverden, er han også på mange måter rotnorsk (eller nordnorsk) så det holder. Også dette er med på å prege språket hans.

Jeg håper at stadig nye generasjoner vil få oppleve denne kunstneren og at det aldri må bli slutt på å presentere han for våre elever. En nasjon som ikke tar vare på sine største litterære skatter, har begått kulturelt sjølmord. Ennå er det heldigvis lenge til vi er der, og vi som elsker Hamsun, skal bidra det vi kan for at dette fortsatt skal inngå i skolens grunnpensum! Takk til en stor dikter, som trass i sine enfoldige politiske holdninger, aldri skal bli glømt!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s