Når musikken er livet!

Gruppa «The Dubliners» har vært blant mine desiderte favoritter i over 40 år. Men gruppa feirer i år faktisk sitt 50 års jubileum som gruppe. Opprinnelig kalte de seg «The Ronnie Drew Ballad Group», men endra tidlig navn til «The Dubliners», inspirert av James Joyce’ kjente roman om livet i den irske hovedstaden. De opprinnelige medlemmene var foruten nevnte Drew, Luke Kelly, Ciaran Bourke og Barney McKenna. I dag er sistnevnte den eneste gjenlevende, men det er desto mer imponerende at han fortsatt turnerer med gruppa si.

The Dubliners har alltid spilt musikk i irsk folkemusikktradisjon, med instrumenter som foruten gitar omfatter banjo, mandolin, fele, akkordeon og blikkfløyte. Utvalget deres har derfor vært en blanding av tradisjonelle folketoner og sanger som enten de sjøl eller andre har skrevet med temaer fra irsk folkeliv og politikk. Som sterkt engasjerte tilhengere av irsk enhet og en tilsvarende kampvilje mot britisk dominans, har de alltid hatt sanger som virker mobiliserende på den sterke irske nasjonale stoltheten. Sanger som «MacAlpines Fusiliers», «Home Boys Home», «den satiriske «Join the British Army» og den vakre hyllesten til hjemlandet i «Song for Ireland» viser den sterke gløden de har for hjemlandet sitt.

Men som så mange andre irer er de også med på å sette sitt preg på en pubkultur med øl og sosialt liv, som også har vært en ramme omkring mye av de offentlige framføringene deres. Det er ikke tilfeldig at de også synger «All for me grog», «Whiskey in the Jar», A Pub with no Beer» og «Seven drunken Nights». Det er alltid en humoristisk undertone i disse sangene som viser en del av den gleden som alltid er blanda med den mer ettertenksomme og melankolske musikken. Og de som har hørt deres versjon av Phil Coulters kjærlighetssang til Londonderry, «The Town I loved so well» eller Ewan MacColls «Dirty old Town», for ikke å glømme den vakre kjærlighetssangen «Carrickfergus», vil sikkert slutte seg til min påstand om at de også er balladenes ukrona konger.

Sjølsagt har besetningen i gruppa skifta en del opp gjennom åra. Bare to år etter at gruppa blei danna, kom felespiller John Sheahan med, og han er også «still going strong». Ronnie Drew og Ciaran Bourke var begge litt til og fra fra midten av 70-tallet og utover. Ronnie Drew benytta faktisk deler av denne tida til å spille sammen med sine norske venner i kopibandet «Bergeners», der frontfigur Fred Ove Reksten oversatte sangene deres til norsk. En av de mest tragiske hendelsene i gruppas 50-årige historie er tapet av Luke Kelly i 1984. Kelly, som utvilsomt var en av Irlands mest særprega stemmer og en fabelaktig balladesanger, blei ramma av kreft i 1981. Likevel fortsatte han å turnere med gruppa til bare to måneder før han døde. Det er ikke ufortjent at Dublin by i 2004 vedtok å reise en bronsestatue til hans ære. Ved Kellys bortgang var Sean Cannon tatt inn som erstatter, og han er også en av dem som fortsatt er aktiv i gruppa etter mer enn 30 år. Ciaran Bourke blei ramma av hjerneslag allerede i 1974, og etter hans andre slag tidlig på 80-tallet kom han ikke tilbake, og han døde i 1988. fra omtrent samme tid kom Eamonn Campbell med i gruppa, og han er fortsatt med. Ronnie Drew forlot gruppa for andre gang i 1995 og blei erstatta av Paddy Reilly. I 2005 blei han erstatta av Patsy Watchorn. Ronnie Drew på sin side døde også i 2008, og dermed var det bare Barney McKenna igjen av den opprinnelige gruppa.

Jeg har hatt gleden av å høre The Dubliners live en rekke ganger gjennom åra. Mitt første møte med dem fant sted på studentsenteret i Bergen i 1974, men jeg hadde da vært en svoren tilhenger av musikken deres i 5-6 år. Seinere hadde jeg gjentatte muligheter til å oppleve dem gjennom nesten årlige Norgesbesøk på 1970- og begynnelsen på 1980-tallet. Seinere blei det litt mer sporadisk, men hver eneste opplevelse var et bevis på hva musikken betydde for dem. Det er da heller ikke mange grupper som har en lavere terskel til sitt publikum, de tok gjerne en øl med fansen etterpå og slo av en prat på vei fra scenen.

Mitt (foreløpig) siste møte med dem fant sted på bryggekanten i min hjemby Haugesund i juni 2009. Under et besøk der blei jeg plutselig oppmerksom på at gruppa skulle spille på Rica Maritim. Gjett om det var lett å bestemme seg for å kjøpe billett! Og de skuffa ikke. Barney, John, Sean, Eamonn og Patsy dro den ene klassikeren etter den andre, alt det vi tilhengerne deres forventa og vel så det. Det blei en skikkelig nostalgikveld. Aller mest lot jeg meg imponere av gruppas «grand old man» Barney McKenna. Han måtte støttes på vei både til og fra scenen etter noe som åpenbart må ha vært et hjerneslag. Men når han fikk banjoen og mandolinen i hånda, spilte han som aldri før.  Deretter reiste han seg og sang sine shanties som i gamle dager. Og da klassikeren «Fiddler’s Green» kom, var det knapt et øye som var tørt! På vei fra scenen etterpå fikk jeg anledning til å veksle noen ord med både John og Barney. Da jeg fortalte Barney at jeg første gang hørte dem i 1974, svarte han med glimt i øyet «Have we been playing for so long?» På direkte spørsmål svarte han at han ikke hadde noen planer om pensjonere seg. Dette er gutter som har musikken som lidenskap like mye som levebrød, og livet på scenen ER livet for dem. Derfor er det fortsatt håp om å få oppleve denne fantastiske gruppa, ettersom de fortsatt turnerer. Får jeg oppleve dem bare EN gang til, er det en bonus!

Advertisements

7 thoughts on “Når musikken er livet!

    • Takk for at du delte denne triste informasjonen med meg. Det er jo en skjebnens ironi at jeg rakk å skrive denne hyllesten til dem så kort tid før den siste ekte «Dubliner» var borte. Men musikken deres er udødelig og vil fortsette å glede kommende generasjoner!

  1. Bare 3 uker etterat jeg skreiv dette, døde altså den siste av Dubliners opprinnelige medlemmer, Barney McKenna, 72 år gammel. Det gjenstår å se om dette også betyr slutten for gruppa, eller om det også denne gangen kommer inn en erstatter. Men det er vemodig at også han er borte! Han levde for musikken til siste slutt, og tilhengerne hans vil aldri glømme hans banjospill og særprega stemme! RIP, Barney!

  2. Jeg tror det kommer til å stå en tom stol på scenen på resten av konsertene i år. I følge en pressemelding fra bandet kommer de til å spille konsertene som er booket i år, deriblant Tønsberg i juni, men ingenting er vel helt bekreftet enda. Kanskje tar de med seg en gjest – kanskje Gerry O’Connor som har spilt med dem før de gangene Barney var syk.

    Barney var absolutt en mann for scenen. Fingrene var trette, men hodet var skarpt og tilstedeværende. Han overrasket blant annet med å synge I wish I was back in Liverpool på sin siste konsert i England – i Liverpool for få uker siden – en sang han så vidt jeg vet kun fremførte live denne ene gangen.
    Jeg så dem for tre uker siden, og da spilte de Farewell to Harstad som en markering for Utøya- og regjeringskvartalofrene (noe de gjør på alle konsertene sine), I tillegg dedikerte Barney Ar éireann ní neosainn cé hí til de 16 som ble drept i Afghanistan for en måned siden av en amerikansk soldat. «I en tid der det aldri er penger til noe som helst, er det rart at det alltid er penger til krigføring», var hans introduksjon. Denne melodien var også den siste han spilte offentlig dagen før han døde.

    • Takk for en interessant oppdatering, Terje! Vet du datoen de skal spille i Tønsberg, for den må jeg nesten få med meg. Barneys kommentar er så typisk for hele personen og de verdiene de alltid har stått for ved å støtte undertrykte og uskyldig ramma mennesker. Dette er et stort pluss i tillegg til musikken deres!

      • Hei.

        Etter planen skal de spille i Oseberg kulturhus lørdag 30. juni. Vi får se hva som endelig skjer, men ut fra meldinger (de skal egentlig på stor turné i Danmark neste uke), så tyder alt på at de kommer til å gjennomføre konsertene.

  3. Heldigvis fikk jeg med meg begivenheten i Oseberg kulturhus den 30. juni. Det var en like stor opplevelse som før, trass i Barneys bortgang. Fikk også tak i en flott DVD fra en av de første konsertene i samband med 50-årsjubileet, og der var han med. Bandet ville knapt gå av scenen, og jeg har sjelden opplevd et mer entusiastisk publikum i den timen lokaler. Reine pubstemningen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s