Oppvekst i Kardemommeby – Minner fra vestlandske miljøer på 50-, 60- og 70-tallet

Jeg blei født i 1954 – i en periode prega av at den første gjenreisinga etter krigen var over, men før den virkelig store velstandsveksten satte sitt preg på samfunnet. Det var omgivelser prega av at de fleste fremdeles hadde 30- og 40-åras harde tider ferskt i minnet. Nøkternhet og nøysomhet var derfor strengt innarbeida dyder i de fleste familier. Det gav seg utslag i kosthold, bostandard og klesdrakt. Mer om dette siden. Det normale familiemønsteret var kjennetegna av en utearbeidende far og en hjemmeværende husmor med ansvar for barnas oppdragelse og huslige sysler under til dels primitive vilkår. For eksempel var det ikke opplagt med eget bad i leilighetene, badinga kunne like gjerne foregå i en stamp på kjøkkengolvet som en innledning til helga, primært for oss ungene. Det var fortsatt bare 7 år obligatorisk skolegang, og svært mange valgte å begynne i arbeid umiddelbart etter konfirmasjonen. På mine kanter av landet dro mange rett til sjøs i 15-årsalderen, noe som kunne være en tøff ”skole” for unge gutter. Andre fikk jobb i industrien eller i ulike serviceyrker som butikk eller kontor. Det vanlige var at bare barn fra middelklassen tok utdanning utover det obligatoriske. Likevel blei jeg – med min arbeiderklassebakgrunn – etter hvert stimulert til å gjøre nettopp det.

 

For å starte med de første barneåra, kan jeg ikke huske altfor mye fra de 3 første. Men i en alder av 3 år flytta familien til ei lita bygd ca.12 kilometerfra en mellomstor norsk by. Min far jobba ved byens hjørnesteinsbedrift, et skipsverft med opp mot 1000 ansatte. Arbeidstida var fra 7 om morgenen til 16 om ettermiddagen. Med en reiseveg på over ei mil, måtte han opp klokka 5 om morgenen og ta bussen hjemmefra i 6-tida. Det var svært få som hadde egen bil på den tida, og slett ikke vanlige arbeidsfolk. Arbeidet var fysisk hardt, og det vanka overtid både 2 og 3 dager i uka, som inkluderte arbeid på lørdager, seinere annahver lørdag. Når min far arbeida overtid, var det ikke tilpassa arbeidsbussen hjem. Resultatet var at han kl. halv ni om kvelden fikk en ekstra spasertur fra nærmeste krysningspunkt for buss på mellom 4 og5 kilometer. Arbeidsdagen fra han sto opp til han kom hjem kunne derfor strekke seg opp mot 16 timer. Da var det ikke så mye tid igjen til familieliv de dagene. Normalt var han hjemme i femtida om ettermiddagen, og det var normal middagstid de første barneåra. Det hører også med til historien at sjøl om det i den lille bygda vi bodde, var tre små butikker, var de alle så langt unna at det var slitsomt for min mor med to små barn på det tidspunkt å dra dit og handle. Derfor var det enklere å bestille varene i en butikk som lå like ved busstasjonen i byen, som så kunne sende varene til oss med bussen. Så kunne min mor hente dem der. Butikkene var små assorterte landhandlerier. Supermarkeder fantes ikke, men vareutvalget i de små butikkene var variert. Man handla over disk, og fikk god kontakt med betjeningen. Varene lå stabla fra golv til tak, og de varene man sjelden solgte, måtte man opp i gardintrappa for å hente. Oppgjør foregikk kontant, og avregninga foregikk på gråpapir. Unntaka var slikt som når vi bestilte varene med bussen. Da gjorde vi opp ca. hver uke og fikk altså kreditt hos kjøpmannen.

 

Som tidligere nevnt, var det stor nøysomhet knytta til kostholdet. Grovt brød var standard, loff var festmat, gjerne brukt til smørbrød. Pålegget var spekepølse, leverpostei, brunost, gulost og syltetøy. Sirup hørte også med for den som likte søtt på maten. Melka kom på flasker. Den var ikke homogenisert, så vi måtte fjerne fløten på toppen. Den brukte de voksne i kaffen. Oppbevaringa av både melk og mat var i et ”spiskammer” eller matskap. Noe kjøleskap var det knapt noen som hadde. Siden vi stort sett drakk melka raskt opp, rakk den sjelden å bli sur, men om så skulle skje, blei den ikke kasta. Da kunne den brukes til vafler eller inngå i andre matretter. Regelen var at ingen ting skulle kastes.

 

Middagsmaten besto minst 4 dager i uka av fisk: lettsalta torsk, seibiff, stekt lyr, fiskegrateng, plukkfisk, klippfisk, sild og makrell. Laks var en sjeldenhet og kun noe man brukte til fest, dyr som den var før oppdrettslaksens tid. Vi barna måtte spise det som var på menyen. Spesialbestillinger av mat var uaktuelt. Dog husker jeg ett unntak fra dette. Ingen av vi barna likte storfelever, og det var den eneste gangen det kunne vanke egne barnemenyer, gjerne i form av pølse. Andre klassiske middagsretter var blodpudding, lungemos og lapskaus. Om søndagene kunne det vanke svinekoteletter, kjøttkaker, kjøttsuppe og av og til en oksesteik eller saltkjøtt av lam eller svin. Favoritten var nok når vi fikk saltkjøtt med komle (potetball) og kålrabi. Det kunne nok hende at vi ungene syntes at enkelte retter ikke helt falt i smak, men vi lærte stort sett å like det meste. Til middagene hørte det oftest også en fruktsuppe eller saftsuppe og i helgene kanskje en eller annen dessert av typen gele, semulepudding, sjokoladepudding og – det jeg likte aller best – karamellpudding. Det kan trygt sies at kostholdet var prega av sunne varer. Grønnsakene besto til vanlig av poteter, gulrøtter, kanskje kål eller kålrabi. Bare i helgene blei det brukt slike ting som blomkål og grønne erter. Søtsaker var en sjeldenhet, men en liten sjokolade på lørdagskvelden (Rigel til 25 øre) hendte det vi fikk. Brus var like sjeldent. Til hverdags var det vann til maten, i helgene gjerne saft.

 

Hva dreiv så vi barna på med? På landet var det jo litt avstand mellom husene. Vi leide en første etasje i et hus der vertene hadde barn som ikke var så langt unna meg og min søster i alder. Ellers var det unger på noen av gårdene i nærheten. En typisk lekesituasjon foregikk like utafor huset i sand- eller jordhauger der vi lagde veger og annen ingeniørkunst. Andre typiske barneleker var gjemsel og sisten. Noen leker var temmelig strengt kjønnsdelte. Jentene lekte med dokker og hoppa strikk. Guttene lekte cowboy og indianer og sparka fotball. Til nøds kunne gutter og jenter hoppe paradis sammen. Så lenge vi bodde på landet, var likevel det aller morsomste vi visste å hoppe i høyet på låven. Bare lukta av nyslått høy var en nytelse, og det å få utfolde seg i de myke høydungene var høydepunktet. Her kunne man gjømme seg i små lommer i høyet og nyte høyangen mens de andre lette etter en. Det var også gøy å få lov til å være med å hjelpe til med hesjing og høyvending etter hvert som man blei større. Samvær med dyra på gården var en annen naturlig del av hverdagen, men det var tryggest når de sto på båsen. Å krysse jordene der de beita kunne være en utfordring. Både hester og kuer kunne enkelte ganger fortone seg skremmende for små barn når de kom byksende etter, oftest av nysgjerrighet. I helgene kunne det hende at vi barna blei tatt med ut i marka av en far som elska friluftsliv, men som ikke alltid hadde så mye tid til det som han kunne ønske. Dette hadde likevel høy prioritet, og alle vi barna satte pris på dette. Fellesskapet var nok det viktigste ved det, men naturopplevelsene kunne også være fine når vi så spennende fugler eller dyr. Om sommeren kunne det hende at vi i stedet dro på stranda for å bade. På de kanter av landet kom sjelden badetemperaturen over 16 grader, så vi var nødt til å herde oss litt. Men dette kan kanskje forklare at iallfall undertegnede aldri blei noen dyktig svømmer.

 

I en alder av sju år begynte jeg på skolen. Da hadde vi flytta til den nevnte mellomstore byen, der mine foreldre hadde bygd seg hus i et typisk nybyggerstrøk med masse småbarnsfamilier. Det viste seg raskt at jeg tok skolen lett. Det tok ikke så lang tid før jeg opplevde skoletimene som nokså kjedelige. Jeg følte ikke at de gav meg nok utfordringer. Dette gav seg utslag i en ubehagelig tendens til å prate i tide – og også i utide, ikke minst slik læreren så det. Anmerkningene kom på rekke og rad. En standard kommentar fra læreren til mine foreldre kunne se slik ut: ”Klarer seg faglig bra, men må lære seg å ikke uroe med unødvendig prat”. Det skal sies at dette ikke var like galt i alle timer. I historie hadde vi skolens rektor. Kanskje hadde vi større respekt for han, men først og fremst var han en formidler av historie som tente nysgjerrigheten hos oss barna. Det er trolig han jeg kan takke mest for min seinere interesse for dette faget. Ikke en gang to håpløst dårlige historielærere på realskolen og gymnaset klarte å drepe den spiren han hadde sådd.

 

Praktiske fag var ikke min sterke side, og dette gjorde det ekstra fristende å holde på med andre ting der. Jeg glømmer aldri min håndarbeidslærerinne de første 3-4 skoleåra. En gammel frøken ikke så langt unna pensjonsalder holdt oss i tømme ved å vri om på både ører og neser på de som forsøkte seg med frekkheter eller utidig uro. I dag ville hun muligens fått alvorlige problemer med den slags reaksjoner. Vi fant oss i det, både fordi det var slik de fleste av oss trodde at lærere hadde lov til, og om vi hadde sagt fra hjemme, ville de fleste foreldre tatt lærerens parti. Det var en akseptert del av barneoppdragelsen å tukte den som provoserte grensene for alminnelig atferd. Vanlige straffemetoder i skolen var ellers å bli sendt på gangen, til rektor eller å sitte igjen etter skoletid. Seinere kom også bruk av parade, det vil si at vi måtte møte opp tidligere om morgenen som straff. I noen tilfeller kunne det også hende at elever blei satt i skammekroken, men det var nok mer sjeldent. Som i dag kunne nok vi elevene erte hverandre en del og bruke ord om hverandre som kunne såre. Men ingen hadde funnet på å kalle det mobbing. Spydigheter fra lærerne til elevene kunne også forekomme, men også dette var slikt en stort sett måtte bite i seg. Folkeskolelærerne mine var likevel i all hovedsak flinke med barn og gjorde sitt beste for å dytte i oss kunnskap. Mitt favorittfag var utvilsomt geografi, fulgt av historie og norsk. Jeg likte å lese, og lånte bøker på både skolebibliotek og folkebibliotek. Til gjengjeld var jeg høyst middelmådig i sløyd og gymnastikk. Skrekkfag nummer en var likevel musikk, eller sang som jeg tror det het på timeplanen. En ting var at vi lærte sanger fra den norske sangskatten som vi sang med mer eller mindre falske stemmer med læreren akkompagnerende på piano. Men blokkfløytespilling i fellesskap eller hver for oss tok kaka. Noe så skjærende falskt! Om noe i min skolegang kan kalles et traume, må det være blokkfløytas klagende toner mellom klasserommets vegger. Skolen var ellers svært mye av en puggeskole. Vi pugga salmevers ukentlig, vi pugga multiplikasjonstabellen, hovedsteder, engelske gloser, grammatiske bøyningsformer, trosbekjennelsen og rekkefølgen på breva i Det nye testamentet. For en som lærte raskt, var dette greit nok. Men gudene skal vite at dette skapte mye skoletapere. Det kunne av og til virke som om enkelte blei plaga i den tro at de ville ”ta seg sammen” dersom de ikke fikk fred. Sannheten var snarere at mange av dem bare ønska seg raskest mulig vekk fra skolen. En av mine lærere på realskolen hadde en særskilt glede av å plage enkelte av mine medelever med å overhøre dem tilnærma daglig til tårene kom hos elevene. Så starta han neste dags høring med kommentaren ”Så skal vi se om det drypper fra taket i dag da”. Han var en flink lærer for øvrig, og sjøl om vi andre satt og hadde sympati med våre medelever, protesterte vi ikke. Vi var for feige. Vi kan altså trygt snakke om en skole der lærerens makt var tilnærma uinnskrenka. Jeg kan ikke huske at det på folkeskolen var elevråd, det kom først lenger opp i skoleslaga.

 

Som nevnt var det mange som valgte å ikke gå på skole utover de obligatoriske 7 åra. De fleste gikk likevel videre. Da kunne vi enten velge realskole og eventuelt gymnas, eller framhaldsskole og yrkesskole. Her fordelte det seg noenlunde likt. Men bare en del av de som gikk realskolen, gikk videre også til gymnaset. Av min klasse fra folkeskolen med 27 elever var vi til sammen 6 stykker som tok gymnaset. Av oss igjen var det 4 som tok høyere utdanning. Dette var en temmelig gjennomsnittlig situasjon. Gymnaset var en utvalgsskole der det var kamp om å komme inn. Og både her og i realskolen strøk man elever nådeløst om de ikke oppfylte de faglige krava. Stryk i ett fag var nok til at man måtte gå et trinn om igjen. Tilpassa opplæring var et fremmedord. Det var den enkelte elevs ansvar å tilpasse seg det nivået læreren underviste på, og hang man ikke med, måtte foreldrene sørge for eventuelle ekstratimer til sine håpefulle. Siden det å stryke ikke var uvanlig, var det ikke nødvendigvis en skam å gjøre det, men det kunne jo være kjedelig for den som hadde etablert nettverk i en klasse å måtte skape et nytt året etter.

 

Jeg lovte å komme tilbake til klesdrakt. Hovedopplevelsen var at vi var en generasjon fullstendig fri for motepress. De fleste av oss hadde en større eller mindre andel av hjemmelaga klær, både gensere og bukser. Strikkende mødre var vanlig, og de fleste jentene lærte det også ganske tidlig. Ellers var det helt vanlig å arve klær fra eldre søsken eller andre i familien. Aksepten for hva som gikk an, var stor, men enkelte ting var nok mindre populære enn andre. Jeg husker sjøl at jeg protesterte noe på mine foreldres påfunn med å kjøpe en slags filthatter til både meg og min bror. De så – for å bruke et moderne uttrykk – nokså ”harry” ut. En av kleskodene handla ellers om at man gjorde forskjell på klærne på hverdager og søndager. Bortsett fra når vi gikk i marka, var det forventa at søndagsantrekket skulle være annerledes. Stivpynta var det jo noe mindre spillerom for lek, så det er ikke til å undres over at søndagsskolen var en av aktivitetene den dagen. Så fikk vi vår dose bibelhistorie den dagen også. Det var ellers klar forskjell på klærne til gutter og jenter. Det var nok slik at jentene til en viss grad brukte bukser, men det var langt mer vanlig enn i dag med kjoler og skjørt. De skulle helst se feminine ut. Motepress kunne jeg første gang til en viss grad fornemme på gymnaset, men jeg tror heller ikke der at det var noe som prega hverdagen for det store flertallet.

 

Når det gjelder fritidsaktiviteter etter hvert som vi blei større, endra de seg gradvis. Idretten fikk en breiere plass, men bare i beskjeden grad i organiserte former. Bortsett fra at de fleste gutter var med i et eller annet ”gatelag” i fotball, var det bare de aller mest talentfulle som dyrka idretten i idrettslaga. Jeg tilhørte ikke den kategorien. Fotballen dreiv vi med på jordene til bonden i nabolaget, i sterk konkurranse med de beitende kyrne. Det hendte mer enn en gang at vi måtte starte fotballkampene med å spa unna kuskitt fra banen, og likevel hendte det at vi i kampens hete kunne komme til å skli i ei ruke vi hadde oversett. Svette og fæle kom vi heim til middag, om vi ikke glømte tid og sted og dukka opp etter at den var ferdig. Da måtte jeg for min del ta oppvasken som straff for forseintkomminga. Det syntes jeg stort sett at det var verdt. Andre aktiviteter var noen av de jeg nevnte innledningsvis, og det var helt opp i tenåra en tilnærma full kjønnssegregering i fritidsaktivitetene. Det gjaldt også slike ting som speideren som noen hadde glede av, men der jeg hadde en kort og lite glamorøs karriere. Ikke minst av denne grunnen var faktisk søndagsskolen og seinere tensing-kora en type aktiviteter som bidro til å bygge en viss bru mellom de to kjønna.

 

Når vi måtte inn om kvelden, hendte det at vi var inne hos hverandre. En av årsakene til det var at det langt ut på 1960-tallet fortsatt var et mindretall som hadde fjernsyn. De som hadde det, måtte jevnlig regne med en viss invasjon av nabounger til ”Kosekroken” og ”Falke-klubben” som er noen av programmene jeg kan huske. Det fantes bare en TV-kanal, NRK, og det betydde at det etter hvert blei slik at det å ha sett gårsdagens program, kunne være en betingelse for å bidra til neste dags samtaler i kameratflokken. I min familie fikk vi TV da jeg var 13 år gammel. Da blei fort diskusjonsprogram av typen ”Åpen post” en favoritt sammen med sportssendinger. For en som tidligere hadde sittet klistra til radioen under idrettsarrangementer og for eksempel notert rundetid på rundetid på skøyteløp, blei det en stor forandring å kunne se heltene på TV. For hvem var det som var datidas helter om det ikke var folk som ”Kupper’n”, Fred Anton Maier, Bjørn Wirkola, Gjermund Eggen og Ole Ellefsæter. Popheltene gjorde nok sitt inntog etter hvert, men de var mer fjerne, særlig for den som ikke hadde platespiller. Vi kunne drømme oss inn i rollene til våre idoler når vi på en god vestlandsk vinter kunne finne nok snø til å lage et skihopp eller en rundløype, eller isen på vanna fraus så vi kunne bruke lengdeløpsskøytene. Jeg kan ikke huske at noen av de norske fotballspillerne var tilsvarende idoler den gang, og slett ikke noen utenlandske. Før NRK begynte å sende tippekamper på lørdagene – jeg tror det var i 1969 – var det knapt noen av oss som hadde et forhold til internasjonal fotball overhode. Da disse begynte, endra det seg fort, og jeg fant raskt det som blei mitt favorittlag, Wolverhampton. Vi blei på fornavn med spillere som Derek Dougan, John Richards, Phil Parks, Derek Parkin, Frank Munro, midtbaneterrieren Ken Hibbit og ”lynvingen” Dave Wagstaff. Men favorittspilleren min spilte i Stoke City og het Jimmy Greenhoff. Han gikk seinere til Manchester United om jeg ikke husker feil. Jentenes idol var imidlertid en helt annen. George Best framsto som drømmen for de fleste, og trass i utallige skandaler med fyll og utroskap virka det som han hadde teflonbelegg i sin tiltrekningskraft på unge norske jenter, om de altså var interesserte i fotball.

 

De fleste av oss var som nevnt mer eller mindre musikkinteresserte. Vi hørte på Radio Luxemburg og møttes hos lykkelige eiere av platespillere for å lytte til de nyeste skivene til tidas populære grupper. Stort sett var dette singelskiver. Det var stadige diskusjoner om hvem som var best av Beatles og Stones, av Dylan og Donovan (er det noen som husker han i dag?), av Elvis og Cliff Richard. Sjøl forholdt jeg meg stort sett nøytral i disse diskusjonene. Etter at jeg i 1965 oppdaga ei tøff gitarbasert rockegruppe med navnet Kinks, var det gjort. Ingen andre kunne matche den musikken de laga, og kjærligheten til Ray Davies’ låter har ikke tapt seg siden. Seinere dukka andre store grupper opp som fikk sine tilhengere: Jethro Tull, Pink Floyd, Deep Purple, Led Zeppelin. Artister som Frank Zappa, Jimi Hendrix og Van Morrison fikk også mange tilhengere. De mest sentimentale – derav mange jenter – foretrakk Leonard Cohen. Det var ikke mange kvinner på tidas pophimmel. Den vi drømte om og som med sin innsmigrende, litt hese stemme appellerte til mange av oss gutta, var Marianne Faithful. Janis Joplin framsto for de fleste som noe mer rå og skremmende, noe skjebnen hennes kanskje kan dokumentere ikke var så helt på jordet.

 

Som kjent var 1968 et år for opprør. Det er ikke lett å peke på at dette fikk de helt store umiddelbare virkninger i periferien av Europas utkanter. Men gradvis vokste det fram en politisk oppvåkning hos en del av oss. TV serverte oss daglig bilder av en meningsløs krig i Vietnam. De fleste av oss hadde gjerne både familiære og følelsesmessige bånd til USA. Derfor var det så skuffende å se at denne store ledestjerna valgte å sende soldater over halve jordkloden og sønderbombe et fattig bondefolk som slåss for friheten sin etter mange tiårs kolonistyre. Dette blei en sak som kom til å skape dype politiske skillelinjer også i en søvnig norsk småby. For min egen del er det ingen annen sak som sterkere har prega mitt seinere politiske syn og bidratt til ett av de tidlige valg jeg gjorde: Nekting av militæret. Seinere kom kampen om norsk medlemskap i EF i 1972. Som de fleste på den politiske venstresida gjorde jeg mitt for å oppnå et nei, sjøl om jeg ikke hadde stemmerett. Da vi lyktes den 25. september føltes det – med en viss rett – som om det var folket som hadde seira over pengemakta. Det tok enda en EU-avstemning godt og vel tjue år seinere før jeg endra syn på den saken, men på det tidspunkt var det også et annet EU.

 

Til tross for slike konflikter ungdommer i mellom som det her er redegjort for, var det likevel et fellesskap på tvers av politiske barrierer. Den tydeligste barrieren gikk nok mellom byens sosiale grupper. En nokså sterkt lagdelt småby viser raskt hvor man hører hjemme, og de færreste utfordra de trygge grensene. Etter hvert som man blei eldre, ville man gjerne utforske en del av voksenverdenen. Lørdagen var ukas høydepunkt. Fra skolen dro vi gjerne innom butikken og handla inn det ønskede antall langpils (0,7 litere eller ”murere” som de ofte blei omtalt som). Mange med meg våga ikke å ta disse hjem, så vi hadde våre gjømmeplasser i skogen der de kjøla seg ned til kveldens festligheter. Som regel var det noen som hadde ledig plass til en fest, men det hendte også at vi var henvist til en park eller liknende som samlingssted. Så kunne vi sjølsagt gå ut på ett av byens ”vannhull” om vi hadde råd til det. Ett av de mest populære var oppkalt etter vår store sagaforfatter Snorre, uten egentlig å gjøre stas på navnet. Jeg mener at vi i ungdomsåra måtte ut med mellom 6 og 10 kroner for en halvliter. Vin – dersom vi drakk det – var oftest av det heimlaga slaget som noen hadde funnet i fars kjeller. Byen jeg bodde i hadde nemlig ikke vinmonopol. Det kunne gi seg nokså komiske utslag.

 

Da det blei etablert et nytt hotell rundt 1970, blei dette lagt like ved kommunegrensa til nabokommunen. Grunnen var at det var tillatt å servere brennevin til utenbysboende, mens vi som hadde vår hjemstavn i hotellets hjemkommune, vær så god måtte nøye oss med svakere varer. Derfor opererte de med et sperretau midt gjennom rommet der utenbys folk på ene sida kunne få sin gin og tonic, mens vi andre måtte nøye oss med den vanlige halvliteren. Det var strengt vakthold for å sikre at det ikke foregikk tuskhandel på tvers av ”demarkasjonslinja”. Paradokset oppi dette var at den nevnte nabokommunen sjøl ikke hadde alkoholsalg i det hele tatt, verken i butikker eller restauranter. Der måtte man bestille alkohol ei uke på forhånd, kassevis. Så det er ikke så rart at lett tilgjengelig brennevin hos naboen var populært. Hvordan virka det så på edruskapen at man hadde så pass klare restriksjoner på alkohol? Hos meg skapte det en overbevisning om at forbud like gjerne er en utfordring til å bryte grensene som en hjelp til å hindre misbruk. Skjenking i kontrollerte former under tillit er langt å foretrekke. Det har da også min hjemby kommet til seinere.

 

Annerledeshet var ellers ikke det som gav den beste oddsen for å bli akseptert. Det var ingen som våga å framstå som homofil. Dette var jo faktisk ulovlig fram til 1972. Samboerskap så vel som skilsmisse var relativt sjeldent. Det betydde ikke at folk var like prektige under overflaten. Mange ”måtte” gifte seg i ung alder fordi de hadde latt lystene ta overhånd og ikke gardert seg med ”gummi”. Abort var vanskelig og ikke akseptert av det store flertallet som noen løsning. De som av ulike grunner stakk seg ut, det være seg med oppførsel eller utseende, fikk ofte kallenavn av det lite flatterende slaget. Men ellers tror jeg trygt en kan si at laster og lyster var fordelt i min barndoms by ikke så ulikt andre norske byer i samme tidsperiode. Vi ungdommer famla og fomla oss fram slik ungdommen har gjort til alle tider. Men jeg er rimelig sikker på at vi i det meste av det vi foretok oss, var på et litt enklere utviklingstrinn enn dagens ungdom.

 

Da vi kom til 1974, var tida kommet for å forlate mors kjøttkaker og starte med ansvar for egen husholdning i Bergen. Det er et annet kapittel som mer markerer starten på voksenlivet. ”Barndommens grønne dal” var et tilbakelagt stadium. Fuglen var blitt flygedyktig og måtte stole på egne evner og krefter. I tilbakeblikk må det nok sies at barndom og ungdom foregikk i en nokså beskytta tilværelse. Det var streng kontroll med mye, men vi unngikk en del av de fristelser som seinere har inngått som standard i mange barn og unge sitt liv. Impulsene kom for det meste fra nærmiljøet, og innslaget av den store verden var nokså endimensjonalt. At det likevel blei folk av de fleste av oss, får en kanskje takke både foreldre, skole og trygge oppvekstmiljøer for. Det er ingen grunn til nostalgi, men samtidig er det viktig å reflektere over sterke og svake sider ved ulike typer samfunn. Forstår man seg sjøl og sin egen utvikling, kan man kanskje også lettere forstå det som skjer rundt en. At vi er en generasjon som har fått ta del i særdeles store samfunnsendringer, er heva over tvil. Med den farten utviklinga har i dag, er det likevel bare som en søndagstur å regne sammenlikna med de endringer våre barn og barnebarn må regne med å oppleve. Slik sett har det kanskje vært et lite privilegium å få del i velstandsveksten og samtidig føle at man ikke helt har mista taket i de verdier og erfaringer man fikk i unge år.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s