Hva gjør vi med meninger vi ikke liker?

Etter terroren den 22. juli i fjor var det en holdning som blei gjentatt av mange politikere, med brei tilslutning fra media og andre aktører. Det var at det beste svaret vi kunne gi til morderens budskap var mer åpenhet og mer demokrati. Likevel hender det at våre idealer settes på prøve. Noe av åpenheten innebærer også en rett til å ytre seg om saker og på måter vi ikke liker. Da griper ubehagelig mange lett til kravet om sensur og offentlig fordømmelse,

Voltaire uttalte en gang om en politisk motstander følgende: «Jeg vil så lenge jeg lever bekjempe det du står for politisk, men jeg vil gå i døden for din rett til ytre det». Slik taler en person som har forstått betydningen av fri meningsutveksling som grunnlag for et demokratisk samfunn. Det er dette vi også i dag må huske på når det fra tid til annen dukker opp ønsker om å luke bort det noen ikke liker. Vi kan risikere å bli så redde for å tråkke på noen ømme tær at vi ikke tillater ytringer som kan såre noen. Da er det de som vil demokratiet til livs som seirer. Hver gang vi i stedet for debatt møter en motstander med politiske merkelapper, vil alle Breivik’er nikke anerkjennende. Men er det slik vi vil ha det?

Etter mitt beste skjønn må ytringsfriheten som en demokratisk rettighet forsvares når enkelte forsøker å kvele et offentlig ordskifte med krav om sensur. Det er nettopp de upopulære ytringene som er sjølve lakmustesten på om vi tåler den åpenheten vi så gjerne liker å pynte oss med. Det er kanskje ikke tilfeldig at noen av de sterkeste kritikerne mot en slik fundamental ytringsfrihet har sitt utspring i religiøse miljøer, kristne så vel som muslimske. Grunnen burde være åpenbar. Mange som mener å sitte med svaret på livets store spørsmål, kan ha vansker med å se at det finnes andre sannheter. Noen av dem føler seg til og med trua av de som utfordrer deres skråsikkerhet. Da kan det være bekvemt å klistre politiske merkelapper på dem som en stigmatisering. Men da får det skje i åpenhet som et krav om begrensninger i ytringsfriheten og ikke som en dårlig skjult følelse av å være såra. Det finne grenser for ytringer nedfelt i lovverket, og utover det, må romsligheten være stor.

Når derfor Hans Rotmo – av alle – i disse dager blir utsatt for en tilnærma hets og utskjelling som rasist fordi han har tillatt seg å harsellere med noen bisarre og til dels inhumane utslag innafor noen kulturer, tar man ballen i stedet for mannen. Det er nettopp evnen til å ta opp også upopulære spørsmål til debatt som viser om vi virkelig vil forsvare demokratiet. Rotmo kan ikke beskyldes for å føre et sobert språk i sin satire. Snarere kan det vel kalles både unyansert og sterkt overdrevet. Men jeg vil stå på retten hans til å ytre seg kritisk også til saker som store deler av det politisk korrekte Norge blir støtt av. Vi har ikke lov til som nasjon å devaluere demokratiets viktigste premiss – ytringsfriheten – fordi noen ayatollaher innafor religiøse og verdslige presteskap finner det truende for den verdensoppfatning de bygger sitt liv på. De politisk ukorrekte ytringene er kanskje viktigere enn noen gang om vi skal ta løftene fra julidagene i fjor på alvor!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s