Jakten på syndebukkene

22. juli-kommisjonen avdekka ikke uventa svikt på en rekke sentrale områder i den rapporten de la fram mandag 13.8. Det er ikke vanskelig å forstå at mye av det de skriver, kan oppleves som salt i sårene for både pårørende og direkte berørte i tragedien som ramma for et drøyt år siden. De som skulle beskytte samfunnet vårt mot angrep av denne typen, strakk ikke til. Det er spesielt trist at mye av dette er åpenbar systemsvikt.

Når et system svikter, er det samtidig slik at det alltid er noen som har et ansvar for disse systemene. Dette kan være et politisk ansvar, f.eks. for retningslinjer og bevilgninger, og det kan være et gjennomføringsansvar eller administrativt ansvar. Begge disse ansvarsledda får så hatten passer i kommisjonens rapport. Politikere fra statsministeren, via fagministre til Stortinget har liten grunn til å være stolte over sentrale sider av det ansvaret de har hatt og fortsatt har for borgernes trygghet. Likevel er kritikken mot disse mild sammenlikna med den kritikken som rammer politiet. Det synes dokumentert hinsides enhver tvil at mangel på beslutningskraft og uklare ansvarsforhold forsinka pågripelsen av gjerningsmannen opp mot en halv time. Kanskje kosta dette flere titalls ungdommer livet.

Det er ikke lett for de som får en slik dom å gå med heva hode. Og sjølsagt skal de være ydmyke overfor en slik knusende dom. På den annen side er dette også mennesker. Mennesker som uansett trening, uavhengig av personlig kompetanse stilles overfor en utfordring ingen av dem har kunnet forestille seg. Det er viktig å huske dette når blodhundene i tabloidpressen nå sliper knivene og krever at hoder skal rulle. Til nå har vi heldigvis ikke sett spesielt sterke forsøk på å slå politisk mynt på kritikken. Det er det neppe heller noen grunn til. Det er ikke slik at regjeringer av andre farger eller sammensetninger ville ha opptrådt særlig annerledes ved de aktuelle korsveier. Til og med politiet har uten tvil handla ut fra de beste intensjoner, sjøl om det altså ikke var godt nok.

Det er mitt håp at den rapporten vi nå har fått, først og fremst blir et sterkt incitament for endring av de rutiner som viste seg å være ubrukelige. Vi bør nokså sikkert få en styrking av den operative beredskapen i politiet og en kraftig sanering av byråkratiske strukturer som har dokumentert at de er forsinkende mellomledd. Om man gjennomfører dette, er det mindre viktig hvem som leder en slik snuoperasjon. Men det er nok en viss fare for at kravet om hoderulling vil måtte resultere i noen ofre. Hvem det blir, gjenstår å se, men det mest sannsynlige er vel noen i den sentrale politiledelsen. Men man skal ikke glømme at det allerede før rapporten kom, både har blitt skifta justisminister og sjef for PST. Den først av disse TOK ansvaret, den andre blei vel mer eller mindre TVUNGET TIL Å TA ANSVAR.

Det beste vi likevel kan si ligger igjen etter at kommisjonen har gjort jobben sin ferdig, er at vi har fått det nærmeste vi kan komme fasiten om det som skjedde og hvorfor. Det er viktig – og så må vi bare håpe at også den diskusjonen som nå skal føres videre, må skje i former som bevarer den verdigheten som har prega oss som nasjon i dagene og månedene etter at det uvirkelige blei virkelighet. Derfor håper jeg at syndebukkene som nå utpekes, får lov til å sjøl å fordøye det de nå kritiseres for og bruke tid på å reflektere over hvilke konsekvenser det skal få.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s