Når lokket letter på trykkokeren…….

Det nærmer seg nå to år siden opprøret starta i araberverdenen. Tunisia viste veg for folk som i generasjoner ikke hadde kjent annet enn autoritære regimer, enten de var leda av militære eller av sjeiker og konger. Mange fatta håp om endringer som kunne gi dem frihet og større sosial rettferdighet. Noen land lyktes med det første, men kampen for friheten har vært blodig, og daglige rapporter fra Syria minner oss på hvor stor motstand det er blant noen av makthaverne mot å gi etter for folkets krav.

Men også der man har lyktes med en viss demokratisering, som Tunisia og Egypt, ser vi at det er langt fra drømmene til virkeliggjørelsen av disse. Dels skyldes det at landa er i en dårlig økonomisk forfatning etter mange tiårs vanstyre med korrupsjon og feilprioriteringer.Militærbudsjettene har alltid hatt høyere prioritet enn satsing på utdanning og sosiale reformer. Dette kombinert med en eksplosiv befolkningsvekst  har gjort at en stadig større del av befolkningen er henvist til arbeidsløshet og fattigdom. Det er klart at dette er en udetonert bombe i de landa som nå endelig kan oppleve frihetens frukter i form av ytringsfrihet og tilgang på informasjon fra den store verden. Utålmodigheten gir de nye makthaverne begrensa tid og spillerom for å vente med tiltak som kan endre på de sosiale skjevhetene. I en slik situasjon vil det alltid være noen som puster til ilden.

I disse dager ser vi dette i stadig flere land. Ekstremistgrupper lover gull og grønne skoger i noen tilfeller. I andre tilfeller spiller de på at den bedrøvelige tilstanden de lever i her og nå skal bli bedre i det neste livet. Mange desillusjonerte unge mennesker velger i en slik situasjon å slutte seg til de som gir dem håp…….om i det minste et bedre liv etter døden.

Vi ser også hvordan de sosiale spenningene river flere land i filler. Men jammen er det noen som gjør sitt beste for å avhjelpe dette. Alle vet at den beste måten å samles på, er å finne en felles ytre fiende. Igjen og igjen ser vi hvordan grupper i vår egen kulturkrets gjør sitt aller ytterste for å bli denne felles fienden. Seinest i disse dager – når vi igjen ser hvordan filmskapere uten antydning til respekt for andres tro – velger å provosere under dekke av ytringsfrihet, blir vi minna om at det med friheten også følger et ansvar. Den som ikke er villig til å ta dette ansvaret, fortjener heller ikke friheten.

De opprørene som vi nå ser bre om seg mot vestlige land og vestlig kultur, burde vært unngått. Det må være lov å spørre seg hva man vil oppnå med den typen utspill vi har sett med tegningene og filmen om Muhammed. Reine provokasjoner kan noen ganger være nødvendige, men når de gjentas, blir det tydelig for alle at hensikten ikke er godt ment. De som nå gråter over tapte liv, skal også huske på det er desperate mennesker som i stor grad nå lar seg rive med i protestene. Jo mindre de har å tape i denne verden, jo mer vil de være tilbøyelige til å la seg drive til gjerninger som kan gi håp om martyrstatus og belønning i sitt neste liv.

Det lokket som har blitt tatt av trykkokeren, har vist oss hvilke faresignaler som lurer under overflaten. Troen på en plutselig overgang fra føydalisme og autoritært styre til demokrati har blitt kraftig svekka gjennom det siste drøye årets begivenheter. Om disse forhåpningene igjen skal bli aktuelle, må vi heller bidra med økonomisk og politisk hjelp og i hvert fall stanse utspill som ikke har noen konstruktive elementer i seg. Da kan vi kanskje bygge opp igjen den tilliten som i dag synes å være helt borte.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s