En ungarers bekymring for sitt land

Da jeg var i Ungarn i sommer, benytta jeg sjansen til å besøke en del av de spennende museene som forteller om ungarsk historie i Budapest. Der oppdaga jeg bl.a. boka «The Hungarians» skrevet av Paul Lendvai. Denne forteller historien til et stolt folk gjennom mer enn 1000 år. Noen dager seinere besøkte jeg en bokhandel. Der fant jeg en blodfersk bok av den samme Lendvai med den nokså desillusjonerte tittelen «Hungary between Democracy and Authoritarianism». Og det er virkelig en pessimistisk forfatter som skriver om de siste drøye 20 åra av Ungarns historie.

Den optimismen mange følte ved Murens fall i 1989, har i dag blitt avløst av desillusjon og politisk likegyldighet hos det store flertallet. De som fortsatt viser noen grad av politisk engasjement, har i økende grad søkt til ytterste høyre fløy. Det nye partiet Jobbik (=»De bedre») som fikk rundt 17% ved siste parlamentsvalg, har siden fått enda flere tilhengere. Tatt i betraktning at dette er et parti som er åpent antisemittisk og gjennom sin halvmilitære Ungarske garde har vært ansvarlig for drap på ungarske romfolk, er dette sterkt urovekkende. I tillegg har det nåværende regjeringspartiet Fidesz flytta seg svært langt til høyre i det politiske landskapet, etter at det i åra rundt 1990 var ansett som et liberalt sentrumsparti. Hva er det som kan forklare denne utviklinga?

Lendvai peker på en rekke historiske faktorer som bakgrunn for dette. Om en først går litt tilbake i tid, viser han til hvordan Ungarn ikke fikk tatt et skikkelig oppgjør med sitt medansvar for Holocaust. Mange levde og lever i den forestilling at dette i sin helhet var noe som de tyske nazistene var ansvarlige for. I virkeligheten var ungarske politifolk med på å arrestere jødene og sende dem til utryddelsesleirene. Den ungarske Pilkorsbevegelsen som var tyskerne allierte, hadde betydelig støtte i befolkningen. Og det er dessverre et faktum at landet hadde antijødisk lovgivning gjennom hele mellomkrigstida. Da krigen var slutt og Ungarn i likhet med andre tapende nasjoner i Øst-Europa kom under den sovjetiske innflytelssfæren, fikk man aldri tatt et oppgjør med disse strømningene. Man kan si at fascismen, slik den kom til uttrykk både hos regenten Miklos Horthy og andre, blei feid under teppet.

Den andre hovedtendensen Lendvai peker på for å forklare dagens situasjon, er det manglende oppgjøret med kommunistperioden. Dette handler både om det knuste opprøret i 1956 og de som i etterkant av det gikk Sovjets ærend, og om den systematiske overvåkingen som ramma alle som ikke føyde seg etter myndighetenes vilje. Det er avdekka at mange av de som i åra etter 1989 framsto som nyomvendte demokrater, hadde en fortid som informanter for kommunistregimet. I tillegg viste det seg at en rekke tidligere «apparatsjiker» raskt blei en del av et nytt økonomisk system basert på markedsøkonomi. Mange berika seg sjøl og sin familie, og det utvikla seg en korrupsjonskultur som ingen regjering viste evne til å bekjempe. Det er derfor en deprimerende gjennomgang Lendvai har av de ulike regjeringene etter det første demokratiske valget i 1990.

Konsekvensene av den politiske handlingslammelsen blei at landet gradvis utover på 1990-tallet, men enda mer etter årtusenskiftet kom inn i en ond sirkel av stadig svekka statsøkonomi med en valuta som falt i verdi og en økende statsgjeld. Bare i en svært kort periode under ledelse av Gordon Bajnai, som var statsminister fra april 2009 til mai 2010, blei det tatt tak i dette altoverskyggende problemet. Da valget kom i mai 2010, var Ungarn faktisk på rett veg, men dessverre har det vist seg den utviklingen som fant sted under Bajnais korte regjeringstid, er blitt kraftig reversert etter at Fidesz fikk 2/3 flertall i parlamentet. Dette flertallet oppnådde de til tross for at de bare fikk støtte fra 1/3 av de stemmeberettigede og 53% av de som stemte. Dette skyldes valgordningen med en blanding av proporsjonalitet og enmannskretser. Men dette flertallet har det i ettertid vist seg at statsminister Viktor Orbán og hans regjering har brukt for alt det er verdt.

Det er denne utviklinga som er hovedgrunnen til den tittelen Lendvai har gitt boka. Før valget var det ikke noen som snakka om en ny grunnlov. Men umiddelbart etter valget satte regjeringa i gang med en full grunnlovsrevisjon. Annen lovgivning har fulgt i kjølvannet av dette, med en ekspressfart i saksbehandlinga som lakonisk har fått Lendvai til å komme med følgende sammenlikning mellom Viktor Orbán og en av hans forgjengere Ferenc Gyùrcsany: «Mens Gyùrcsany hadde gode intensjoner og var ineffektiv, har Orbán dårlige intensjoner og er høyst effektiv.» Særlig uroer det den gamle journalisten at den nye medieloven har innført sjølsensur blant journalister av frykt for å bli straffa av det medietilsynet som regjeringa oppretta og fylte med lojale klakkører. Lederen for dette tilsynet, som bl.a. skal overvåke at mediene holder seg til «sannheten», er utpekt for en periode på 9 år og kan ikke kastes uten en lovendring som krever et nytt 2/3 flertall. Det er dessuten et faktum at – til forskjell fra Norge – er et flertall på rundt ¾ av ungarske journalister sympatisk innstilt til den sittende regjeringa eller har tilhørighet enda lenger til høyre. Enkelte av disse har snudd 180 grader etter at de tidligere var like ihuga tilhengere av det kommunistiske regimet før 1989.

En annen viktig endring som har funnet sted, er knytta til rettsvesenet. En hel generasjon med dommere har blitt tvunget til å pensjonere seg i en alder av 62 og er erstatta med regjeringslojale etterfølgere. Lederen av Høyesterett, András Baka, blei tvunget til å forlate embetet sitt i januar 2012, sjøl om mandatet hans først utløp i juni 2015. Begrunnelsen de brukte, var at Baka ikke hadde de påkrevde 5 åra med juridisk erfaring fra Ungarn mens de suverent så bort fra hans 17 år som dommer ved den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Årsaken var helt åpenbart at Baka hadde motsatt seg tilbakevirkende endringer i straffeloven og opprettelsen av et Nasjonalt Juridisk kontor med overordna ansvar bl.a. for utpeking av dommere. Til å lede dette kontoret utpekte regjeringa kona til ett av sine Fidesz-medlemmene i EU-parlamentet, som til overmål er en nær venn av fru Orbán.

Det siste viktige utviklingstrekket som uroer Lendvai, er de omfattende endingene som har blitt vedtatt i valgsystemet. Lendvai legger ikke fingrene imellom og beskriver dette helt klart som et bevisst forsøk på å sikre Fidesz og deres allierte kristeligdemokrater makta i overskuelig framtid. Blant de endringene de har foretatt, er en total omlegging av valgdistriktene for å sikre at Fidesz får maksimal uttelling. Systemet er det som gjerne kalles «gerrymandering» og kjennetegnes bl.a. av at det i noen distrikter (i.e. der Fidesz står svakt) kreves opp mot dobbelt så mange stemmer for å erobre et mandat som i distrikter der Fidesz har sin styrke. Om dette hadde vært situasjonen ved valga i 2002 og 2006 (som Fidesz tapte), ville Fidesz også ha vunnet disse med klar margin. Og som om ikke dette er nok, har det blitt vedtatt nær en halvering av antallet representanter i parlamentet fra neste valg (fra 386 til 200), noe som reduserer småpartienes muligheter. Det siste utspillet kom de med på seinsommeren i år, da de foreslo å innføre registrering av velgere for at de skal få stemme. Bakgrunnen er helt klart at frafalne velgere vil være mindre tilbøyelige til å registrere seg enn de som holder fast ved partiet, og på den måten vil faren for et valgnederlag bli redusert.

Lendvai har også egne kapitler om den tiltakende forfølgelsen av romfolket i Ungarn og den skremmende veksten i antisemittismen. Denne får først og fremst sitt politiske uttrykk i Jobbik, men det er også klare tilløp til slike holdninger innafor Fidesz, særlig blant en del av deres tilhengere innen mediene. Lendvai rapporterer om flere skremmende episoder både av drap på romfolk og forfølgelse av både rom og jøder uten at det får konsekvenser for de skyldige. Den ungarske garden, som er Jobbiks halvmilitære gren, har ifølge Lendvais kilder over 5000 medlemmer i det ungarske politiet.

Det er altså ingen optimisme som preger denne beretningen. De forhåpningene man hadde både i Ungarn og i Vesten i 1989, er ettertrykkelig knust og erstatta av en tiltakende politisk apati og klare tendenser til å vende demokratiet ryggen. Når dette stimuleres ytterligere ved å kvele all levende opposisjon, er det kanskje ikke til å undres over at flere og flere i Ungarn omtaler Orbán som Viktator. Mannen som i 1989 framsto som mange ungareres håp om en bedre framtid, har snudd kappen etter de vinder som blåser og er i dag i beste fall en halvhjerta demokrat, hvis viktigste mål og ambisjon er å sikre sin egen og partiets maktbase.  For den som vil forstå det som skjer hos vår Nato-allierte, EU-landet Ungarn, er Lendvais bok et viktig bidrag som anbefales sterkt.

 

Advertisements

One thought on “En ungarers bekymring for sitt land

  1. Dette var interessant og skremmende på samme tid. Takk for at du valgte å dele dette med oss, Arne Johan. Det betyr at Romfolket ikke klarer å få innpass i sitt eget land. Tenkte vi kunne hjelpe dem der de kommer fra, og det mener jeg fortsatt, det vi må stå fram for er at det skal skje endringer som vi (les Norge) støtter slik at Romfolket ikke blir tvunget til knær av sitt eget land eller andre land for den saks skyld, dette begynner å minne om Jødehat som ble brukt av Hitler og Co. Hele verden må stå imot det:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s