Takk til en stor humorist og et engasjert medmenneske

I dag kom meldingen om at Odd Børretzen er død. Det betyr at nok en klok mann har sunget sin siste sang. En mann som i sine tanker var så mye yngre enn sine fysiske år og som stadig vekk minna oss på hvilke forpliktelser vi har som medmennesker.

Odd Børretzen har gleda og sikkert tidvis provosert et par generasjoner nordmenn. På sin lune og humoristiske måte har han skildra hverdagsheltene i tekster og i sanger. Første gang jeg stifta bekjentskap med han, var da han opptrådte i radio som pensjonist Bråten fra gamle Hammersborg i Oslo i tospann med Sørlandets store humorist Julius Hougen som Gundersen. De to, som stadig snakka forbi hverandre og greip tak i stikkord hos den andre, var en slags parodi på nostalgien, men samtidig en hyllest til tider da ting gikk langsommere og menneskene fortsatt hadde tid til å legge merke til små detaljer i hverdagen.

Seinere oppelvde vi Børretzen sammen med vår store visekunstner Alf Cranner. De turnerte sammen, men i hovedsak slik at Cranner sto for visene og Børretzen for opplesing eller resitering til musikk. Allerede den gang var det lett å forstå at han var en mann med et budskap. Ingen kunne tvile på hvem han hadde sympati for. Om det var samfunnets utslåtte eller de trofaste sliterne, blei det poesi av tekstene. Og når Børretzen en gang i mellom framsto som mer refsende, var det makteliten som gjerne fikk gjennomgå.

Få temaer opptok Børretzen mer enn aksepten for annerledeshet. Derfor var han en sterk talsmann for å akseptere at Norge gradvis blei et mer flerkulturelt samfunn. Dette var den samme mannen som med underfundig humor hadde skildra hvordan hans bestemor fra Sirdal hadde fått sjokk første gang hun så en neger (ordet var fortsatt akseptert den gangen!). Nå var det barnebarnet som sto opp for å hindre urett mot de som hadde kommet til landet vårt for å søke beskyttelse og trygghet. Alle som har hørt en av hans tidlige sanger «Degos Calypso», vet at metoden hans var å bruke ironi og satire mot uvitenheten og likegyldigheten.

Sine største suksesseer opplevde Børretzen likevel de siste 15-20 åra av sitt liv. I tospann med visekunstneren Lars Martin Myhre vant han et nytt og stort publikum, Sangen «Noen ganger er det ålreit» blei en kjempehit, og denne langsomme hyllesten til det enkle livet er så typisk for Børretzens egen beskjedenhet. Når han blei intervjua, kunne det ofte virke som han var ukomfortabel med å være i fokus, men på sin humoristiske måte fikk han oss til å lytte når han snakka på samme måten som når han sang sine viser.

Det er en stor poet og en stor humanist som nå har takka for seg. Jeg håper vi alle kan erkjenne den betydningen denne flotte mannen har hatt som folkeopplyser og som historieforteller. Jeg vet at sangene hans vil spre glede og tvinge fram refleksjon også i kommende slektsledd. En stor takk til et medmenneske som skapte glede og varme gjennom sitt eget engasjement og sin utstråling!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s