Hvorfor jeg liker punkmusikk!

For en som helt fra sin ungdom har vært opptatt av rockemusikk, er det kanskje ikke så underlig at også punkmusikken har en viss appell. Likevel vet jeg at mange gikk glipp av, bevisst eller ubevisst, denne sjangeren. Men hva er det som som gjør at jeg fortsatt, i godt voksen alder, synes at dette er en sjanger som både tåler tidens tann og til og med kan oppdage nye sider ved den?

Som musikkretning oppsto punken i siste halvdel av 1970-tallet, med grupper både i USA og Storbritannia. The Ramones i New York og Clash og Sex Pistols i London blei frontfigurer i sjangerens tidligste epoke. Til tross for en del likheter var det heller ikke vanskelig å finne særpreg hos en del av de gruppene som vokste fram. Det mest typiske som forente, var instrumentsammensetningen med to gitarer, bass og trommer og en røff, tidvis desperat vokallyd. Her var det ikke plass til keyboards og fløyter, for å nevne andre populære instrumenter i datidas rockemusikk (F.eks. Strawbs og Jethro Tull). Det at punken i tillegg til å være et musikalsk opprør også var et politisk opprør, appellerte til meg den gang, og det er fortsatt med på å holde meg fast i sjangeren. På mange måter kan vi kalle punkmusikken for de avmekitiges opprør, de som hadde gitt opp troen på de store forandringene, men som i stedet for å synke hen i apati, ropte ut sin fortvilelse og sin forbannelse over de som hadde svikta. At punken i Storbritannia i tid nesten helt faller sammen med Thatchers regjeringstid, gjør det jo ekstra lett å forstå dette desperate opprøret.

Sjøl om jeg i likhet med de fleste andre kunne like både Sex Pistols og Clash – » London Calling» står seg fortsatt som et klassisk album fra den tidlige fasen – blei det likevel raskt en del andre grupper som blei mine favoritter. Jeg har i ettertid reflektert litt over hva det var som gjorde at jeg fant de favorittene jeg gjorde, og jeg tror det var kombinasjonen av sterkt musikalsk trøkk og særs samfunnskritiske tekster. Hvem var så disse gruppene?

En av de jeg på et tidlig stadium likte veldig godt, var Tom Robinson Band. Jeg er i ettertid klar over at denne gruppa nok er mer nyveiv enn rein punk, men den hadde mye av den samme musikalske energien og en frontfigur som i tillegg til å være en god låtskriver og sanger også fronta Rock against racism. LIkevel var det to andre grupper som nokså raskt tiltrakk seg min oppmerksomhet enda mer. Begge disse har sitt utspring der man enda mer kunne forstå et opprør fra de avmektige, nemlig Nord-Irland. Fra Belfast kom Stiff Little Fingers som med sitt debutalbum «Inflamable Material» fra 1979 satte en musikalsk og politisk standard for datidas punk. Med låter som «Wasted Life» og «Alternative Ulster» tok de direkte utgangspunkt i den konflikten som delte denne ulykkelige øya og et klart svar på den britiske okkupasjonen. Deres neste album «Nobody’s Hero» forsterka dette inntrykket. Vokalist Jake Burns og kompisene hans sang med en innlevelse som gjorde et uutslettelig inntrykk. I mange år trodde jeg at gruppa hadde sovna hen, men så har det altså vist seg at gruppa faktisk lever i beste velgående, fortsatt med Jake Burns i front. Musikalsk har de kanskje blitt litt snillere etter hvert, men det er fortsatt ingen tvil om hvor de har sine musikalske og politiske røtter.

Den andre gruppa fra samme periode og land som jeg falt for, var The Undertones fra Londonderry. Med sin vokalist og frontfigur Feargal Sharkey (fram til 1983) kom de fra samme type miljø som SLF. Og deres tidlige musikalske univers var i enda større grad knytta direkte opp mot konflikten i Nord-Irland. Denne gruppa har hatt pauser og seinere vært gjenforent, men uten den opprinnelige frontfiguren, som har gått solo. Det er egentlig synd at begge disse nord-irske gruppene langt fra fikk det store publikummet de fortjente, men har hatt sitt vesentlige publikum i hjemlandet, og da snakker jeg om det samla Irland inkludert Nord-Irland.

Jeg håper at nye generasjoner skal gjenoppdage punkmusikken og forstå hvilken enorm betydning den har hatt for minst en generasjon med ungdom. At den fortsatt kan gi musikalsk glede og politisk inspirasjon til en halvgammel mann, forteller kanskje også noe om hvilken kraft som ligger i denne musikksjangeren.

Om noen skulle ha lyst til å stifte bekjentskap med noen av disse gruppene, kan en første introduksjon kanskje være disse låtene her:

http://www.youtube.com/watch?v=eeG5Pl-5e1Q

http://www.youtube.com/watch?v=Pgqa3cVOxUc

Håper du etter dette blir like overbevist som meg om at dette er en musikksjanger som fortjener et langt liv og stadig nye lyttere!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s