Vår tids største statsmann!

Nelson Rohlihlahla Mandela blei født i landsbyen Mvezo i Transkei-provinsen i Sør-Afrika den 18. juli 1918. Tilnavnet sitt, Madiba, fikk han etter en leder av den klanen han tilhørte innafor Thembu-stammen. Mellomnavnet hans, Rohlilahlahla, betyr bråkmaker. Ingen kan si seg uenig i at han gjorde seg kvalifisert til det, men det er heller ikke mange som med bedre grunn har inntatt denne rollen. Navnet Nelson fikk han av læreren sin da han begynte på skolen, da de mente at elevene måtte ha mer «siviliserte» navn. Mandela sjøl mener at læreren tok navnet fra lord Nelson.

Barndommen fant sted i en storfamilie der Nelsons far, som var stammehøvding, hadde tilsammen 13 barn med sine 4 koner. Da faren mista sin høvdingstatus fordi han ikke ville akseptere en domstolsavgjørelse i en sak han mente stammerådet skulle avgjøre, måtte familien flytte til landsbyen Qunu, der andre i familien hadde slått seg ned. Noen av onklene hans så at Nelson hadde gode evner og talte varmt for at han skulle få seg utdanning. Ingen i familien hadde gått på skolen før, men Nelsons far så verdien av dette og gikk med på å gi sin sønn utdanning. Da faren døde, tok en av stammens høvdinger over ansvaret for unge Nelson, et løfte han hadde gitt til hans far. I tråd med stammeritualene måtte Nelson som alle andre unge gutter gjennomgå omskjæring i en alder av 16. Dette var markeringen av at de var blitt voksne.

Etter å ha gått på skole helt opp til college-nivå, tok Mandela mange ulike jobber, bl.a. som oppsynsmann i et gruveselskap og som sekretær på et advokatkontor. Gjennom studieåra og arbeidspraksisen kom Nelson etter hvert i kontakt med folk utenfor sin egen stamme. De livslange vennskapene med folk som Oliver Tambo og Walter Sisulu begynte i denne perioden. Han fikk også poltiske kontakter bl.a. med det sør-afrikanske kommunistpartiet som hadde medlemmer på tvers av alle raser. I en alder av 24 år stifta han første gang bekjentskap med ANC, som han seinere kom til å lede. Da Sør-Afrika i 1948 innførte det forhatte apartheidsystemet, blei ANC en ledende kraft i arbeidet med å bekjempe dette rasistiske systemet.

Mandela, som etter hvert åpna egen advokatpraksis, fikk mange oppdrag for sine svarte landsmenn, da dette var det eneste svarte advokatkontoret som fantes på 1950-tallet. I denne perioden var Mandela en av de første i ANC som tok til orde for å tillate vold i kampen mot det umenneskelige apartheidregimet. I denne perioden gjennomgikk også Mandela en problematisk skilsmisse fra sin første kone. Det blei for stor avstand mellom hans politiske engasjement og hennes tilknytning til Jehovas Vitner. Han har vært veldig tydelig på at dette var svært tungt for de to barna deres, især sønnen som mista sin viktigste rollefigur. Kort tid etter skilsmissen møtte Nelson helt tilfeldig kvinnen som blei hans andre hustru, Nomzamo Winnifred Madikizela, eller Winnie som hun seinere bare blei kalt.

Utover 1960-åra skjerpa motsetningene seg i det sør-afrikanske samfunnet, og den 21. mars 1960 skjedde noe som markerte et viktig tidsskille. Det sør-afrikanske politiet åpna ild mot ubevæpna demonstranter i Sharpeville, og 69 mennesker blei skutt til døde. Dette utløste nye store demonstrasjoner. Regjeringa erklærte unntakstilstand, og det blei forbudt å være medlem av både ANC og den andre frigjøringsbevegelsen PAC, Da gikk Mandela og andre ledere under jorda. Han skreiv i en melding da han gjorde dette følgende: » Jeg har måttet forlate min familie for å leve som en fredløs i mitt eget land. Jeg har måttet stenge min forretning, gi opp mitt yrke og leve i fattigdom, slik mange av mitt folk må gjøre……Jeg skal slåss mot regjeringa side om side med dere, tomme for tomme, mil for mil, inntil seieren er vunnet». Ingen skal være i tvil om at Mandela holdt dette løftet.

I løpet av de nærmeste åra etter Sharpeville fikk Mandela muligheten til å møte mange andre afrikanske og europeiske ledere for å søke støtte til kampen. I løpet av denne perioden fikk han også militær trening i seks måneder. Da Mandela etter at han kom tilbake blei arrestert, fikk han for alvor oppleve hvordan det forhatte regimet hadde full kontroll over rettsvesenet. I fengselet fikk Mandela erfare hvordan ydmykelser hørte til dagens orden. Men det er også sterkt å lese hvordan han sto opp mot en av plageåndene sine og sa klart ifra da vakten skreik til han: «Aldri snakk til meg slik, gutt! Viss du så mye som legger hånd på meg, vil jeg ta deg til den høyeste domstolen i landet, og når jeg er ferdig med deg der, vil du være fattig som ei kirkerotte». Vakten så med forbauselse på Mandela og spurte om dommen hans. «Fem år», svarte han. «Vet du hva det vil si?» sa vakten. «Det er min sak», svarte Mandela, «jeg er klar til å sone fem år, men ikke til å bli hersa med. Du må oppføre deg ifølge loven». Denne kampen for verdigheten fulgte Mandela gjennom alle de åra han var fengsla.

Mesteparten av tida i fengsel tilbrakte Mandela som kjent på den berykta fangeøya Robben Island utenfor Cape Town. Der blei han også straks en leder for de ansatte, og han sørga blant annet for at de fikk anledning til å drive fysisk trening. Det er mange som forklarer Mandelas gode helse langt opp i alderdommen nettopp med denne muligheten han fikk. Boksing var favorittidretten. Og for å gjøre en lang historie med fengsling kort: Mot slutten av 1980-tallet blei det stadig tydeligere at støtten til det sør-afrikanske regimet blei svekka. Statsminister Pieter W. Botha tok initiativ til samtaler med Mandela via noen av sine medarbeidere og inviterte til og med den fengsla frigjøringslederen til te i sitt eget hjem. Men kravet hans om at Mandela for å bli løslatt måtte ta uforbeholdent avstand fra all vold, kunne ikke Mandela innfri etter alt som hadde skjedd.

Men da etterfølgeren Fredrik Wilhelm de Klerk tok nye initiativ i 1990, varte det ikke lenge før ting skjedde fort. de Klerk fikk det sør-afrikanske parlamentet med på å avskaffe apartheidlovgivningen og gå inn for et demokratisk Sør-Afrika. Det tok fortsatt litt tid før han også oppheva unntakstilstanden. Den 11. februar 1990 blei Mandela løslatt og fikk lov til å bli gjenforent med sin famlie etter mer enn 27 år i fangenskap. Dessverre varte det ikke så lenge før problemer i samlivet med Winnie førte til at de gikk hver til sitt, men Nelson var heldig og fant lykken igjen med enken etter sin gamle venn fra frigjøringsbevegelsen FRELIMO i Mosambik, Samora Machel. Graca Machel har vært en god støtte for den aldrende statsmannen.

Så skulle man jo tro at en mann som har blitt fratatt mange av de beste åra av sitt liv, skulle komme ut i friheten som en bitter mann. I stedet var det fra første dag tydelig at Mandela var det motsatte. På samme måten som han hadde slåss for sin verdighet under fengslinga, var det nå en verdig statsmann som sto fram som representant for det svarte flertallet i Sør-Afrika. Og budskapet hans, støtta opp av andre frigjøringshelter som Oliver Tambo og Desmond Tutu, var at det nå var tid for forsoning. Nettopp Tutu fikk ansvaret for å være leder for den statlige forsoningskommisjonen som blei nedsatt kort tid etter at Mandela var valgt til den første svarte president i Sør-Afrika 27. april 1994. For min egen del er det ingen tvil om dette var den beste gaven jeg kunne få på min 40-årsdag. Da Mandela avla presidenteden den 10. mai samme år, var det en milepæl i den afrikanske frihetskampen.

Mandela satt som president i fem år, før han overlot stafettpinnen til Thabo Mbeki. Han blei seinere igjen avløst av dagens persident Jacob Zuma. Alle sammen har bidratt til å stabilisere det demokratiske Sør-Afrika, men de har også alle sammen måttet erkjenne at de sosiale ulikhetene i landet ikke har blitt vesentlig endra. Dette er kanskje den farligste udetonerte bomba i dagens Sør-Afrika, i tillegg til at landet har en av verdens høyeste kriminalitetsrater, naturlig nok mye knytta til fattigdomsproblemet. Det gjenstår å se hvordan dette blir løst i framtida.

Uansett må det være tillatt å si at det neppe finnes statsmenn av Mandelas kaliber i verden i dag, enda de kunne trenges mer enn noen sinne. Særlig hans evne til å tilgi er viktigere enn noen gang. Men det er et stort paradoks i en situasjon hvor alle verdens nasjoner og ledere hyller Mandela for hans storhet, at USA først i 2008 fjerna Mandela fra lista si over terrorister. Da var mannen 90 år gammel. Det sier kanskje mer om hvordan det amerikanske samfunnet henger fast i fortidas merkelapper enn det gjør om Mandela.

«Madiba» har vært  en leder som har vist veg for sitt folk, og som har satt en standard som alle seinere ledere trygt kan måles i forhold til. Det er mitt håp at Sør-Afrika også i framtida velger forsoningens og rettferdighetens veg i stedet for ny konfrontasjon. Det har vært en lykke for landet at han har fått ha god helse i høy alder, og sjøl om han nå er død, vil hans ånd fortsette å prege det samfunnet han brukte hele sitt liv på å forbedre. Det er en hel verden som nå vil takke denne store, lille mannen for å ha satt en standard som alle politiske ledere som kommer etter han, skal måles etter.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s