Verden er ikke svart-hvit!

De siste dagers hendelser har igjen minna oss om at verden ikke bare er blitt et tryggere sted etter avslutningen av den kalde krigen. Den stabiliteten som tross alt fulgte med terrorbalansen som prega det meste av den perioden, blei definitivt endra da vi fikk et system som gikk over fra å være bipolart til unipolart, med EN dominerende supermakt, nemlig USA. I åra siden Gorbatsjov gav friheten tilbake til landa i Øst-Europa, har Russland sjøl opplevd å både miste sine vasallstater, som utgjorde en første barriere i forsvarsmuren mot vest, og deretter måttet akseptere at også de 15 republikkene som utgjorde Sovjetunionen, har blitt sjølstendige stater. Ingen må undre seg over at dette har gjort sterkt inntrykk på den russiske befolkningens sjøloppfatning. Når Putin over tid har klart å skape inntrykk av at Russland kan gjenvinne sin status som ledende verdensmakt, vil han derfor spille på strenger som vekker solid tilslutning i sitt folk.

En svært viktig faktor vi må huske i det bildet vi ser i dag, er at da Gorbatsjov i sin tid både lot Warzawapakt-landene få sin frihet og lot Tyskland få bli gjenforent mindre enn et år etter Murens fall, skjedde dette etter en avtale der USA lovte at landa i øst ikke skulle bli med i Nato. Det tok mindre enn ti år før de fleste tidligere medlemmene av WP var Nato-medlemmer, og det tok ikke mye lengre tid før også de tidligere Sovjet-republikkene Estland, Latvia og Litauen var medlemmer av Nato. Vi kan derfor trygt slå fast at det Russland i dag kan se, er et Nato som har kommet helt inn på dørstokken deres. Da må det være tillatt å minne om at da USA i sin tid opplevde det samme på Cuba under den kalde krigen, stilte de kniven på strupen til Sovjet og trua med atomkrig for å verne sine egne interesser. Det er fullt mulig å se på de russiske reaksjonene i dag som en tilsvarende markering av hvor grensa går for hva de kan akseptere av fiendtlige stater i sitt umiddelbare nabolag. Både Georgia og Ukraina har fått tydelige signaler om at Russland ikke vil akseptere at de blir medlemmer av Nato.

Ingen ting av dette legitimerer at Russland tar seg til rette militært i på ukrainsk territorium. Det vi de siste dagen har sett på Krim, er ikke i samsvar med gjeldende regler innafor folkeretten. Om andre land skulle gripe inn på den måten Russland nå har gjort under påskudd av å beskytte russiske minoriteter på Krim, vile vi få et totalt anarki i verdenspolitikken. Det er nok av tilfeller hvor man kan finne liknende minoritetsproblemer. Saken er at slike utfordringer må løses diplomatisk, og ikke med militærmakt. Av den grunn er det dobbelt foruroligende nå vi ser klare tegn til at det diplomatiet som i kriser er ekstra viktig, ser ut til å settes til side til fordel for en krigsretorikk med gjensidige beskyldninger og trusler om å trekke tilbake representasjoner og avlysning av møteplasser. Det er ikke ukjent at det i krig er sannheten som er første offer, og vi ser nå en verbal skyttergravskrig der begge parter – Russland og vesten ved USA/Nato – gjensidig beskylder hverandre for å skape et konfliktklima, og der de i svært liten grad ser ut til å ville lytte til hverandre.

Som overskrifta her tilsier, mener jeg at det ikke er noe ved denne konflikten som tilsier at en av partene er helt uskyldig og den andre den eneste skyldige. Jeg mener helt klart at Russland har et overordna ansvar for å dempe konflikten ved å trekke tilbake okkupasjonsstyrkene sine. Men like klart må det være at Ukraina må få trygge sitt skjøre demokrati uten å bli en brikke i et spill der Nato trenger seg enda lenger inn på det gamle sovjetiske kjerneområdet.

Og bare for å ha nevnt det: Når USA nå forsøker å ikle seg den hvite ridderens rustning, skal vi ikke glømme at det vi nå ser fra Russlands side, er identisk med en politikk USA har ført overfor land i Latin-Amerika gjennom årtier. Det må være lov å nevne Guatemala 1954, angrepene på Cuba (Grisebukta 1961), Nicaragua på 80-tallet (rådgivere og våpen til opprørerne mot de lovlig valgte sandinistene), og at CIA var tungt inne i kuppet i Chile i 1973. I tillegg har de medvirka til å fjerne ledere også andre steder når det er noen de ikke har likt, slik som f.eks. Mossadegh i Iran i 1953, fordi han trua amerikanske oljeinteresser.

Det er i dag ikke gitt noen å se hva som blir utfallet av den konflikten vi nå ser om Krim og Ukraina. Men det vi iallfall må kunne håpe på, er at alle parter gir mye mer sjanser til diplomatiets metoder og reverserer både krigsretorikken og de framskutte militære troppene. Ingen er tjent med en krig som fort kan eskalere til mer enn en krig mellom to broderfolk. Derfor håper jeg klokskapen skal vinne fram over nasjonalistiske markeringsbehov og grenseløse stormaktsambisjoner.

Advertisements

One thought on “Verden er ikke svart-hvit!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s