En fremmed er en venn du ikke kjenner!

Det siste året har Norge i økende grad fått føle på kroppen virkningene av den flyktningkrisa som følger av mislykka militære eventyr og sosiale og etniske spenninger i mindre privilegerte deler av verden. Gradvis har det gått opp for oss at dette ikke er en forbigående tendens, men noe vi kanskje må regne med i lang tid framover. Da er det en utfordring for oss alle å møte dette på en måte som skaper muligheter for å lykkes med å integrere de som kommer og samtidig sikre vår felles velferd.

Mange har i den situasjonen vi står overfor følt engstelse og uro over at de som kommer skal havne på utsida av samfunnet og danne sine egne parallellsamfunn, slik vi dessverre har sett en del andre steder. Det må være et overordna politisk mål å hindre at det får skje. Den sikreste måten å hindre det på, er naturligvis at vi lykkes med å integrere de som kommer til landet vårt. Dette er noe vi alle kan bidra til.

I min hjemkommune Kongsberg har vi siden i høst fått etablert midlertidige mottak, først på Hvittingfoss og deretter på Raumyr. I begge tilfellene kom det fram en del engstelse for hvordan det skulle gå med mange mennesker fra ulike kulturer samla på et begrensa område. Jeg var sjøl med på å gjøre vedtak om at antallet ikke burde overstige 300 samla ett sted. Dette blei imidlertid tilsidesatt av fylkesmannen. På det meste har det på det midlertidige mottaket til nå vært i overkant av 500 mennesker. I dager er det sunket til i underkant av 300.

Det er gledelig å kunne si at til nå har den uttrykte redselen gradvis avtatt, etter hvert som vi har lært de nyankomne menneskene å kjenne. Mange lokale innbyggere gjør en fabelaktig frivillig innsats for at dette skal lykkes. Foreningen «Refugees welcome til Kongsberg/Hvittingfoss» har sammen med organisasjoner som Røde Kors og frivillige innen idrett og annet organisasjonsliv lagt ned et stort arbeid for å skape meningsfylte aktiviteter for barn og voksne. Samtidig har driverne av mottaket, Link Norge, vist seg å ha en seriøs tilnærming til utfordringen, ved å sette stort fokus på informasjon til nærmiljøet og legge opp til tiltak som hindrer av frykten får spre seg.

Men det aller viktigste er likevel de personlige bånd som knyttes mellom menneskene som bor på mottaket og oss som tilhører lokalsamfunnet de skal være en del av. Ved å møte dem med vennlighet og åpenhet, oppnår vi en dobbel effekt: De føler seg verdsatt og velkomne, og vi andre får en berikelse ved å få del i andres kultur og erfaringer. Det gjør at begge parter forhåpentlig blir klokere mennesker.

Jeg har sjøl hatt gleden nå ved flere anledninger å erfare at elever fra skolen min som har møtt menneskene som bor på mottaket, får en naturlig interesse for å bli bedre kjent med dem. Da vi sist uke hadde besøk av over 20 elever og 13 lærere fra 4 andre land, var det å møte flyktningene noe av det første de spurte om. Heldigvis lyktes vi i å få plass til dette i et ellers tett program. Og gjestene – sammen med like mange elever fra vår skole – fikk mulighet til å treffe irakiske Hajer og kurdisk-syriske Mohammad og høre deres historie. Ingen var uberørt av det de fortalte. Og det var ikke en person som en gang tenkte tanken at dette var «lykkejegere» eller «velferdsflyktninger». Tvert imot vakte de en interesse som gjorde at flere elever i ettertid fikk lyst til å bli frivillige.

Jeg har møtt disse menneskene igjen både på 17. mai – da mottaket hadde åpent for lokalbefolkningen – og seinere. Jeg krysser fingrene for at de skal få den tryggheten et innvilga asyl vil gi dem, men like mye håper jeg at de skal få lov å bidra til å utvikle Norge i samsvar med sine ønsker og den kompetansen de besitter.

Det disse møtene først og fremst har lært meg, er en bekreftelse på det gamle ordtaket om at «en fremmed er en venn du ennå ikke kjenner». Om vi åpner våre hjerter og våre hjem for dem som ikke har vært like heldige som oss sjøl, får vi mye tilbake. Det er hver enkelt av oss som enkeltmennesker som kan utgjøre den største forskjellen mellom en vellykka og en mislykka integrering. Om vi sørger for å møte de som kommer med vennlighet og tillit, vil vi hindre at de blir en del av det utenforskapet som så mange frykter, og som er det sikreste grunnlaget for rekruttering til ekstreme miljøer. Derfor håper jeg at vi alle kan yte vårt lille bidrag til å sikre en trygg framtid både for oss sjøl og våre nye venner.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s