About arnejohanisaksen

Jeg er en sterkt samfunnsengasjert person med hjerte for miljø og solidaritet. Som medlem av ett av verdens rikeste samfunn mener jeg at vi har en plikt til å bidra til et bedre liv for våre medmennesker og etterkommere. Ellers er jeg veldig opptatt av de fleste former for kultur, med en særlig forkjærlighet for musikk og litteratur. Er ellers naturlig nok opptatt av å være en god far og morfar. Det som gir meg glede i hverdagen, er foruten mine nærmeste det å lese en god bok, høre vakker, meningsfylt musikk eller få økt kunnskap gjennom lesing av bøker og bruk av mediene.

Rockens suksess og tragedier – historien om Badfinger

Fra tidlig i rockens historier har vi en lang rekke med fantastiske suksesser, og mange tragiske hendelser. I noen tilfeller har avstanden fra suksess til tragedie vært nokså kort. Det er nok å minne om storheter som Jimi Hendrix. Janis Joplin, Brian Jones og Jim Morrison. Alle var blant sin generasjons fremste musikere, og alle har blitt ikoner etter sin død. Og siden har dette fortsatt med mange andre artister.
Ei av de gruppene som står som en sterk påminnelse om hvordan suksess ofte blir etterfulgt av tragedie er britiske Badfinger. Gruppa starta opp i 1961 under navnet The Iveys. Suksessen var begrensa inntil de i 1968 blei kjøpt opp av Apple Records. I mellomtida hadde også noen av bandmedlemmene blitt skifta ut, slik at gruppa i 1968 bestod av Pete Hamm på vokal, gitar og keyboard, Tom Evans på vokal og gitar, Ron Griffith på vokal og bass og Mike Gibbons på vokal, trommer og perkusjon. De to første av disse var gruppas fremste låtskrivere. I 1969 blei de overtalt til å skifte navn til Badfinger. Navnet tok de ved å bytte litt om på bokstavene i etternavnet til stripperen Helga Fabdinger, som Beatles kjente fra sin periode i Hamburg rundt 1962. Og det tok ikke lang tid før suksessen var et faktum.
I 1970 og 1971 gav de ut albuma «No Dice» og «Straight up» som blei deres virkelige gjennombrudd. Med singler fra disse albumene som «No Matter what», «Day after Day» og «Baby Blue» var løpet lagt for et stort internasjonalt publikum. Siden dette i tid falt sammen med Beatles’ oppløsning, var det mange som så på dem som det nye Beatles. For Apple Records var det iallfall et faktum at man så på dem som frontbandet i fortsettelsen. Dessverre gikk det ikke helt slik. Delvis har det sammenheng med kollapsen i Apple Records etter oppløsningen av The Beatles, Men gruppas musikere var fortsatt involvert på produksjoner med Beatles-gutta. Både George Harrisons album «All Things must pass» og Ringo Starrs «It don’t come easy» hadde solid musikalsk støtte fra Badfinger.
Men den virkelige tabben gjorde gruppa da de overlot sitt management til den amerikanske impressarioen Stan Polley. Han var uten tvil en dyktig forretningsmann, men han var også en udiskutabel kjeltring. Så i løpet av få år var Badfingers suksess forvandla til en økonomisk ruinhaug. Den eneste som satt igjen med velstanden var Polley sjøl. Det gjorde naturligvis heller ikke situasjonen bedre at det var sterke gnisninger innad i bandet, særlig mellom Pete Hamm og Joey Molland, som fra 1969 hadde erstatta Ron Griffith. Musikalsk sett var gruppa fortsatt på høyden fram til midten av 70-tallet, men flere av gruppas medlemmer var i en konstant økonomisk krise pga. svindelen fra Polley. Særlig tungt gikk dette utover Pete Hamm, som både hadde stifta familie og kjøpt seg hus i Surrey. 23. april 1975 fikk han en telefon fra USA som fortalte at alle pengene han hadde til gode hos Polley var borte. Samme kveld traff han sin bandkompis Tom Evans, og de gikk ut på bar der Hamm bøtta innpå med whisky. Tom Evans kjørte han heim, men seinere samme natt gikk Hamm ut i garasjen der han hengte seg. Han etterlot seg et brev med kjærlighetserklæringer til sin kone og sin sønn (og sin ufødte datter) og en tilsvarende kritikk til Polley, som blei gjort ansvarlig for avgjørelsen.
Etter Hamms sjølmord var det åpenbart for alle at Badfingers storhetstid var over. Sjøl om bandet i 1978 starta opp igjen, etter hvert med mange nye medlemmer og Tom Evans ut og inn av gruppa, fikk de aldri tilsvarende suksesser som de hadde hatt første halvdel av 70-åra. Og i 1982 gikk det så langt at konflikter innad i bandet gjorde at Evans og Gibbons turnerte med hver sine band, der begge brukte Badfinger-navnet. Joey Molland gjorde tidvis det samme, og det var klart for alle at tida for det virkelige Badfinger var over. Særlig konfliktfylt var forholdet mellom Molland og Evans. 18. november 1983 var det en heftig krangel på telefonen mellom de to om oppgjøret av penger fra Apple-tida og royalties fra megasuksessen «Withou you», som kanskje først og fremst blei kjent med Harry Nilsson. Krangelen endte med at Tom Evans fulgte eksemplet fra sin kompis Pete Hamm og hengte seg i hagen sin neste morgen. Det blei i ettertid klart at Evans, som var den som fant Hamm, aldri hadde klart å komme over traumene og savnet av sin venn.
Sjøl om det også etter Evans død har vært ulike versjoner av Badfinger helt opp til våre dager, hele tida med Joey Molland som leder, har aldri gruppa kommet i nærheten av gammel storhet. Det har vært litt som å presse de siste dråpene ut av sitrona.
I ettertid har nok Badfinger blitt glømt av mange. Men de fortjener å trekkes fram som ei gruppe som satte sitt tydelige preg på rockemusikken i overgangen mellom 60- og 70-tallet og som viste vei til den stilen som kom til å prege deler av 70-tallet med grupper som Strawbs, Steve Harley & the Cockneye, Rebel, Stealers Wheel, og til dels artister som David Bowie og Rod Stewart.
Avslutningsvis kan den som vil, lytte til et par av deres mest kjente låter her:

Reklamer

OL – ei råtten frukt

I går begynte visst årets vinter-OL, og jeg har fanga opp at Norge har fått de første medaljene. Men for aller første gang vil jeg ikke se en eneste øvelse. Hvorfor? Fordi alt er kjøpt opp av kommersielle kanaler som ikke finnes i mitt hushold. Vi har jo alltid vært vant til at NRK har sendt hele eller i det minste deler av OL, men ikke så denne gangen.
Men jeg er ikke spesielt lei meg for at jeg slipper å sitte klistra til TV-skjermen i timevis. Men det gir grunnlag for noen refleksjoner. Da jeg fulgte godt med i idretten, var OL for amatører. Jeg husker ennå at Karl Schranz blei utestengt i 1972 fordi han var såkalt profesjonell. Og de skøyteløperne som slutta seg til den profesjonelle ligaen i 1973, fikk aldri delta i OL igjen, sjøl om ligaen gikk i oppløsning etter 2 år. Dagens olympiere konkurrerer ikke bare om edelt metall. Like viktig er det at suksessen er en oppskrift for et liv etter idretten som vellykka forretningsfolk eller idrettspamper. Noen kan leve resten av livet som rentenister og bare nyte fruktene av sin suksess.
For å kunne arrangere denne idrettsfesten, er det etter hvert blitt så høye prislapper at IOC sliter med å finne villige arrangører. Pr. dag har de ikke søkere til OL i 2026, etter at Beijing lot seg overtale for 2022 på et tidspunkt da Kinas økonomi var på vei til himmels. Jeg håper aldri at Norge igjen biter på agnet fra IOC og tar på seg arrangementet. Egentlig mener jeg at OL er gått ut på dato og med fordel kan avvikles. Det er så mange mesterskap i alle de ulike idrettene, i tillegg til verdenscuper og andre arrangementer, så hvorfor trenger vi et megalomanisk OL i tillegg? For meg må gjerne OL i Beijing bli det siste.
Det er lenge siden mottoet om en sunn sjel i et sunt legeme var gjeldende for utøverne. I dag er det så mye kunstige stimuli av ulike slag at når russiske utøver utestenges nærmest en bloc, er det mest av alt et symptom på en sjuk idrett. Hvor mange av oss tror at den gjennomsnittlige amerikanske sprinter eller for den saks skyld hvilken som helst kaster eller kraftsportutøver har reint mel i posen? Og de utøverne som klarer å motstå inntak av kunstige stimuli, er en samling av forsøkskaniner i medisinens tjeneste, noen av dem anorektiske og andre med så mye blod inn og ut av årene at de fortoner seg som en gjennomsnittlig dialysemaskin.
Men det er jo ikke bare utøverne som har fjerna seg fra det gamle mottoet. Idrettens ledere fortoner seg mer og mer som en gjennomsnittlig kopi av Baby Doc eller andre lignende politikere som har gjort det til en sport å loppe statskassa si. Høye på seg sjøl flyter sjampanjen rikelig rundt dem, mens de lager sine egne regler for sosialt samvær og avtaler gjensidige fordeler mens de bestikker hverandre for å vinne fram med sine kandidater. Vi kan like godt ta for gitt at de som velges inn i idrettens sentrale posisjoner for lengst har lagt bak seg alminnelige standarder for etisk oppførsel. Ellers ville de ikke kunne holde ut i det korrupte galehuset.
Så det er helt ok å slippe OL! Så slipper jeg også å bekymre meg over at reklamepausene på TV kommer i veien for viktige begivenheter av sportslig karakter. For i skrivende stund ser det ut som om verdens største ulykke i dag skjedde i Pyeongchang fordi norske TV-seere blei snytt for å se direkte et norsk sølvløp. Da betyr det ikke så mye om tyrkiske bomber fortsatt rammer sivile i Afrin eller at en hel befolkning i Jemen utsettes for terrorbombing fra nabolandet Saudi-Arabia, også utstyrt med norske våpen.

Grunn til å være redd!

Jeg innrømmer at jeg var blant de som trodde at Donald Trump vanskelig kunne være valgbar i det amerikanske demokratiske systemet. Så viste det seg at han gjorde de fleste tips til skamme og surfa på en bølge av folkelig misnøye med det politiske establishment like inn i Det hvite hus. Så nå må vi innstille oss på å leve med denne fyren i kanskje 4 år.

Dette er ikke en situasjon som innbyr til optimisme og tro på framtida. Allerede etter knappe to uker har han sendt ut så mange urovekkende signaler at det kan gå kaldt nedover ryggen. En ting er at han skroter Paris-avtalen og parkerer USAs ansvar for klimaendringene. Det vil naturligvis gjøre faren for en irreversibel global oppvarming enda større, om da ikke andre land tar et enda større ansvar Akkurat det er kanskje ikke å forvente.

Men det som likevel uroer meg enda mer, er den aggressive tonen han inntar i utenrikspolitikken. Særlig har det kommet til uttrykk overfor Kina og muslimske land. Hovedstrategen hans, høyreekstremisten Stephen Bannon, som Trump har gjort til leder for National Security Council (NSC), snakker åpent om sivilisasjonskrig. Han hylles for sine nasjonalistiske og rasistiske meninger fra Ku Klux Klan. Sjøl om det er mulig at både utenriks- og forsvarsministeren er litt mer moderate, er de heller ikke av de som vil nøle med å bruke militærmakt for å ivareta amerikanske interesser. Tydeligst så vi dette i Kongressens utspørring av utenriksminister Rex Tillerson, der denne uttrykte seg på en måte som fikk Kina til å rasle med atomvåpentrusselen. Når to av verdens sterkeste militærmakter opptrer så konflikteskalerende, er det ikke sikkert vi rekker å bekymre oss for klimaendringene.

Det er mange med langt større innsikt i psykiatri enn meg som også har pekt på visse personlighetstrekk hos Donald Trump som heller ikke er egna til å berolige. De fleste vil lett kunne forstå at han har klare narsissistiske trekk. Andre peker på megalomaniske trekk, troen på egen storhet. En slik kombinasjon er ikke ufarlig når man sitter med nøkkelen til verdens største atomvåpenarsenal.

Det beste vi kan håpe på er at andre statsledere opptrer mer klokt enn Trump og ikke bidrar til å forsterke konfliktnivået. Men den som er optimist i dag, er heldig. Om vi ser nøkternt på situasjonen er pessimismen en langt mer naturlig følelse. Og så må vi aldri gi opp håpet.

En fremmed er en venn du ikke kjenner!

Det siste året har Norge i økende grad fått føle på kroppen virkningene av den flyktningkrisa som følger av mislykka militære eventyr og sosiale og etniske spenninger i mindre privilegerte deler av verden. Gradvis har det gått opp for oss at dette ikke er en forbigående tendens, men noe vi kanskje må regne med i lang tid framover. Da er det en utfordring for oss alle å møte dette på en måte som skaper muligheter for å lykkes med å integrere de som kommer og samtidig sikre vår felles velferd.

Mange har i den situasjonen vi står overfor følt engstelse og uro over at de som kommer skal havne på utsida av samfunnet og danne sine egne parallellsamfunn, slik vi dessverre har sett en del andre steder. Det må være et overordna politisk mål å hindre at det får skje. Den sikreste måten å hindre det på, er naturligvis at vi lykkes med å integrere de som kommer til landet vårt. Dette er noe vi alle kan bidra til.

I min hjemkommune Kongsberg har vi siden i høst fått etablert midlertidige mottak, først på Hvittingfoss og deretter på Raumyr. I begge tilfellene kom det fram en del engstelse for hvordan det skulle gå med mange mennesker fra ulike kulturer samla på et begrensa område. Jeg var sjøl med på å gjøre vedtak om at antallet ikke burde overstige 300 samla ett sted. Dette blei imidlertid tilsidesatt av fylkesmannen. På det meste har det på det midlertidige mottaket til nå vært i overkant av 500 mennesker. I dager er det sunket til i underkant av 300.

Det er gledelig å kunne si at til nå har den uttrykte redselen gradvis avtatt, etter hvert som vi har lært de nyankomne menneskene å kjenne. Mange lokale innbyggere gjør en fabelaktig frivillig innsats for at dette skal lykkes. Foreningen «Refugees welcome til Kongsberg/Hvittingfoss» har sammen med organisasjoner som Røde Kors og frivillige innen idrett og annet organisasjonsliv lagt ned et stort arbeid for å skape meningsfylte aktiviteter for barn og voksne. Samtidig har driverne av mottaket, Link Norge, vist seg å ha en seriøs tilnærming til utfordringen, ved å sette stort fokus på informasjon til nærmiljøet og legge opp til tiltak som hindrer av frykten får spre seg.

Men det aller viktigste er likevel de personlige bånd som knyttes mellom menneskene som bor på mottaket og oss som tilhører lokalsamfunnet de skal være en del av. Ved å møte dem med vennlighet og åpenhet, oppnår vi en dobbel effekt: De føler seg verdsatt og velkomne, og vi andre får en berikelse ved å få del i andres kultur og erfaringer. Det gjør at begge parter forhåpentlig blir klokere mennesker.

Jeg har sjøl hatt gleden nå ved flere anledninger å erfare at elever fra skolen min som har møtt menneskene som bor på mottaket, får en naturlig interesse for å bli bedre kjent med dem. Da vi sist uke hadde besøk av over 20 elever og 13 lærere fra 4 andre land, var det å møte flyktningene noe av det første de spurte om. Heldigvis lyktes vi i å få plass til dette i et ellers tett program. Og gjestene – sammen med like mange elever fra vår skole – fikk mulighet til å treffe irakiske Hajer og kurdisk-syriske Mohammad og høre deres historie. Ingen var uberørt av det de fortalte. Og det var ikke en person som en gang tenkte tanken at dette var «lykkejegere» eller «velferdsflyktninger». Tvert imot vakte de en interesse som gjorde at flere elever i ettertid fikk lyst til å bli frivillige.

Jeg har møtt disse menneskene igjen både på 17. mai – da mottaket hadde åpent for lokalbefolkningen – og seinere. Jeg krysser fingrene for at de skal få den tryggheten et innvilga asyl vil gi dem, men like mye håper jeg at de skal få lov å bidra til å utvikle Norge i samsvar med sine ønsker og den kompetansen de besitter.

Det disse møtene først og fremst har lært meg, er en bekreftelse på det gamle ordtaket om at «en fremmed er en venn du ennå ikke kjenner». Om vi åpner våre hjerter og våre hjem for dem som ikke har vært like heldige som oss sjøl, får vi mye tilbake. Det er hver enkelt av oss som enkeltmennesker som kan utgjøre den største forskjellen mellom en vellykka og en mislykka integrering. Om vi sørger for å møte de som kommer med vennlighet og tillit, vil vi hindre at de blir en del av det utenforskapet som så mange frykter, og som er det sikreste grunnlaget for rekruttering til ekstreme miljøer. Derfor håper jeg at vi alle kan yte vårt lille bidrag til å sikre en trygg framtid både for oss sjøl og våre nye venner.

 

Nyttårstale 2015

Et år er slutt, og vi står i startgropa til å feire et nytt. Nyttårskvelden markeres det hos oss med fyrverkeri for 300 millioner kroner. Og tilsvarende gjøres i rike land i hele verden. Om ikke annet er det iallfall en påminnelse om den velstanden vi har lært å ta for gitt. For er det egentlig så mye å feire?

Jeg skal vokte meg vel for å ta på de aller mørkeste brillene, men ved overgangen til et nytt år må det være tillatt å se litt ut i verden på de mange utfordringene som ligger foran oss. Gjennom snart 15 år har USA og andre av våre allierte, med Norge som en  lydig puddel, gjort mislykka forsøk på fjerne tyranner i land de mistenkte for både det ene og det andre. Men enten det har handla om Afghanistan, Irak eller Libya har resultatet blitt det samme: Ødelagte stater der en forhatt diktator har blitt erstatta av klansledere med minst like dårlige følger for folket som bor der. Sammenbruddet i statsstrukturene har beredt grunnen for grupper som utgjør en langt større trussel mot vår vestlige rikdom enn noen av de tidligere diktatorene gjorde. Nå holder det samme på å skje i Syria, tilsynelatende uten at man har lært av feilene. Det gjør ikke situasjonen bedre at denne konflikten mer og mer får et preg av stormaktoppgjør, der særlig innblandinga fra Tyrkia og Russland er en eksplosiv cocktail. Tyrkias interesse for Syria er kanskje først og fremst en redsel for at kurdiske områder der skal finne sammen med tilsvarende områder i Irak og dermed også utfordre den tyrkiske undertrykkinga av sin egen kurdiske befolkning, som mer og mer har preg av folkemord.

At mennesker forsøker det de kan å flykte fra disse grusomhetene bør ikke overraske noen. Likevel er det ramaskrik når noen hundre tusen flyktninger strømmer inn i et Europa som gjør sitt aller beste for å bygge murer mot menneskene på flukt. Antallet tilsvarer omtrent de som har søkt tilflukt i Istanbul og de andre store tyrkiske byene alene, eller 20% av de som har flykta til Libanon. Men vi skal ikke se bort fra at det fører med seg noen utfordringer når så mange kommer med traumer for hva de har opplevd og helt blitt revet opp fra alt de hadde av røtter. Likevel er det her vårt ansvar som medmennesker slår inn. Ved å hjelpe de som trenger beskyttelse til å få gode og trygge hverdager, kan hver enkelt av oss bidra uten at det trenger å koste skjorta. For aldri før har begrepet dugnadsånd og frivillighet hatt viktigere utfordringer å hanskes med. Dersom vi alle gjør vår lille del av det som trengs for å sikre en human og rettferdig flyktningpolitikk, vil tryggheten for oss alle bli større. Derfor bør vi ved inngangen til det nye året minne oss sjøl på at vi har et valg for hvordan vi vil ta imot de som flykter.

Om vi ser litt ut i Europa, har det siste året definitivt vært vanskelig for oss som tror på europeisk integrasjon. Vi ser et EU som i skjæringspunktet mellom indre press i eurosonen og det ytre press som flyktningkrisa medfører har knirka i sammenføyningene. Jeg tror uavhengig av om man er for eller imot norsk EU-medlemskap, er det vanskelig å ikke se hvilken betydning EU har hatt for fred og stabilitet i Europa de siste 50-60 åra. Når vi nå kan se hvordan nasjonalismen i svært lite kledelige varianter igjen stikker hoven fram i mange av EU-statene, er det en direkte trussel mot den stabiliteten EU har tilbudt. I ei tid som mer enn noe kaller på internasjonalt samarbeid , er det direkte tragisk om en av de fremste institusjonene for et slikt samarbeid skal sprekke. Det er ikke vanskelig å vise hva nasjonalismen har ført til av krig og konflikt, og den som ikke ser de faresignalene som ligger i stadig mer nasjonalistiske partier med økende oppslutning, vil kanskje på ny måtte gjennomleve noen av de konsekvensene.

Ett lyspunkt i året 2015 blei klimatoppmøtet i Paris. Men det er viktig å minne om at avtalen som blei vedtatt krever ratifisering fra et overveldende antall land før den er gyldig, og den pålegger ikke landa kutt i klimautslipp, bare oppfordrer til det. Men ambisjonene er likevel gode. I 2016 vil iallfall en av utfordringene for å følge opp avtalen avgjøres av presidentvalget i USA. Etter det jeg kan se, vil en republikansk president, uansett hvem (og la det for Guds skyld ikke bli gærningen Trump!), sette avtalen til sides. Med Hilary Clinton som president er det litt større håp. Men det er synd at ikke den aller beste presidentkandidaten der borte, Bernie Sanders, kan bli valgt. Han står for det vi i Europa vil kalle solide sosialdemokratiske verdier, men mange i USA ser på han som noe nær en kommunist. Han har gjort kampen mot de store kapitalkreftene til sin kjernesak i et land der 2 promille av befolkningen eier over 50% av verdiene, og der disse stadig har fått lavere skatt, mens mange vanlige amerikanere ikke har råd til å gi sine barn høyere utdanning fordi det koster for mye. Så kampen for sosial rettferdighet er en kamp som både må føres innad i den rike verden og mellom rike og fattige land.

Norges posisjon som økonomisk stormakt basert på våre olje- og gassreserver er definitivt på retur. Derfor håper jeg at politikere med vidsyn og tro på framtida skal ta de grep som kan føre oss over i postfossilsamfunnet uten at vi står på bar bakke. Det krever mot til å ta de beslutninger om omstilling som er nødvendige, men samtidig slik at vi sikrer at alternativene er på plass når utfasinga av oljenæringa er gjennomført. Da må man ikke nøle, men få forskningsmiljøer og investorer med på en samfunnskontrakt som kan gi oss nye fortrinn når tida etter olja er en realitet.

Det er god grunn til å være takknemlig for oss som lever i verdens beste land å leve i. Vi har definitivt trukket vinnerloddet. Men det gir oss også ansvar for å dele velstanden vår med de som ikke har vært like heldige. Og det gir oss ikke rett til å bygge gjerder for å lukke oss inne og sikre oss sjøl og se på at andre lider like utenfor stuedøra. Derfor ønsker jeg at vi alle skal si ved starten på et nytt år: La oss sammen gjøre vårt for at verden skal bli et bedre sted og bidra til at rettferdigheten øker og uretten får mindre plass. Da kan vi si at 2016 blir et godt nytt år.

 

Den ultimate opportunist!

Tysk-jødiske Edgar Hilsenrath er ikke av de aller mest kjente europeiske forfatterne. Født i 1926 i Leipzig og bosatt og internert i Romania under krigen unnslapp han nazistenes utryddelse av sitt folk. Likevel er dette noe som har prega store deler av hans forfatterskap. Den boka jeg skal fortelle litt om her, «Nazisten og frisøren», er kanskje hans aller sterkeste, men samtidig skrevet med en svart humor og ironisk distanse som gjør det drøye innholdet mindre gravalvorlig. For det er bokstavelig talt det som er temaet: Gravens alvor i nazi-Tyskland og åra etterpå.

Tyskeren Max Schulz fødes av en ugift mor og har etter eget utsagn fem mulige fedre, som han etter møysommelig gransking har fastslått er av arisk blod. To minutter før han blei født, kom nabogutten Itzig Finkelstein til verden, en lenge etterlengta sønn av den jødiske frisøren Chaim Finkelstein og frue. Disse to guttene blir bestevenner og deler oppveksten sammen, og Max blir til og med lærling i frisørsalongen til Chaim Finkelstein.

Seinere gjør Max det samme som mange andre tyskere fra de lavere samfunnsklasser: Han velger å tilslutte seg nazipartiet som et middel til å foreta en økning i sin sosiale posisjon og aktelse. Og han er et lydig partimedlem som følger sine overordnedes ordrer med tysk punktlighet og iver. Så går det som det må gå: Hans barndomsvenn og familien hans mister først sin forretning og blir deretter arrestert og sendt til en konsentrasjonsleir. Så vil skjebnen det slik at Max kommer til den samme konsentrasjonsleiren som kommandant. Han er derfor ikke akkurat uskyldig i sin venns skjebne når denne blir drept.

Så slutter krigen, og vi møter to menn på hotell Vaterland, den overlevende jøden Max Rosenfeld og Itzig Finkelstein. Hvordan det kan ha seg? Jo, ganske enkelt ved at Max Schulz har tatt identiteten til sin jødiske barndomsvenn. På denne måten slipper han unna sin straff. Og i stedet for å risikere å bli avslørt i Tyskland, setter han av gårde til Palestina. Der slutter han seg til den sionistiske bevegelsen og blir på ny en korsfarer, bare denne gangen for en ny ideologi. Og den 14. mai 1948 jubler han for opprettelsen av staten Israel som et jødisk hjem basert på sionistenes drømmer. Men senere kommer det likevel for en dag hvem han er, og han stilles for retten, Skjebnen hans skal ikke røpes.

Det skulle vel ut fra dette framgå at den mannen som Edgar Hilsenrath har gitt fortellerstemmen i «Nazisten og frisøren» er så langt man kan komme fra et sympatisk menneske. Likevel klarer han å få en slags forståelse hos leseren om at dette kunne være en troverdig historie. Men det er naturligvis på mange måter et litt misantropisk syn på mennesket som kommer til uttrykk hos opportunisten Max Schulz. Fordi han hele tida skriver dette med en svart humor som ikke engang overgås av Kurt Vonnegut, blir lesinga på samme tid dypt alvorlig og hysterisk komisk i store deler av boka.

Dersom du ikke har lest denne boka før, den kom ut på norsk i glimrende nynorsk oversettelse av Ottar Odland i 1987, så anbefales den. Edgar Hilsenrath fortjener et stort publikum. Mange andre har verdsatt forfatterskapet hans og tildelt mange priser for det han har skrevet. Men for enhver forfatter er det en pris som betyr mer enn alle andre: Det å bli lest og elska av sine lesere! Jeg håper mitt lille bidrag til å gjøre Edgar Hilsenrath mer kjent kan gi han den oppmerksomheten han virkelig fortjener.

Hold hodet kaldt og hjertet varmt!

Det er utfordrende tider i moderlandet. Mange tusen mennesker banker på vår dør. De fleste av dem kommer til oss for å søke trygghet. Og innimellom fins det noen som gjerne vil ha del i velstanden vår. Lykkejegere er det mange som kaller denne siste gruppa. Javel. Men er ikke vi en samling av lykkejegere alle sammen, der vi sitter på toppen av verdens rikdom fordi vi tilfeldigvis er født til rett tid på rett sted. Er det så rart at andre har de samme drømmer som vi har hatt underveis på den reisen vi har foretatt fra et under middels rikt europeisk land til «verdens beste land å leve i»? Kanskje det vi nå er vitne til, er bilder på menneskets dypeste ønsker om å skape en bedre framtid for seg og sine. Slik sett er det naturligvis også elementer av dette når mange av våre egne er redd for at vår egen velstand skal trues.

Likevel: I en verden der mennesker forfølges fordi de har en annen religion eller tilhører en annen etnisk gruppe enn de som har makta, har vi også en moralsk plikt til å hjelpe de som frykter for sitt liv. Måten dette gjøres på, kan være forskjellig. Men når horder av mennesker på flukt møtes med generell mistenksomhet og avvisning, må vi gå noen ekstra runder med oss sjøl. Ville vi likt om vi hadde vært stengt ute da vi trengte trygghet og beskyttelse? Ville vi ikke ønska at det sto en åpen dør for oss? Mange land har de siste 2-3 åra fått en økning i befolkningen sin på mellom 20 og 50% på grunn av flyktninger fra nabolandene. Sammenlikna med det er en mulig vekst hos oss på mellom 2 og 3% naturligvis en bagatell. Men vi skal likevel erkjenne at det stiller oss overfor noen utfordringer. Noe av grunnen er at Norge er en velferdsstat som har vesentlig rausere offentlige støtteordninger enn det man mottar som flyktning i land som Libanon og Tyrkia. Vi kan bli nødt til å diskutere om vi kan opprettholde det nivået vi har på dagens velferd. Det smerter, men kan bli nødvendig.

Det viktigste vi må jobbe med, er likevel å bevare vår anstendighet som medmennesker. Det er tidvis vondt å lese kommentarer om medmennesker som har mista alt og som møtes med uforsonlighet og mistenksomhet når de søker beskyttelse hos oss. Vi skal vokte oss for å være naive, men vi skal møte hvert medmenneske med respekt. Det er våre myndigheters oppgave å sjekke hvem som har rett til opphold og hvem som «bare» kommer for å sikre ei bedre framtid. Slik verden i dag framstår, er det nødvendig å gjøre disse distinksjonene. Men vi må samtidig ivareta rettssikkerheten til de som søker asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Ett menneske som vises bort for så å bli drept eller fengsla der de kommer fra, er ett for mye. Dessverre er dette en faktor som gjør at behandlingen vil måtte ta litt lengre tid enn mange av oss skulle ønske. I mellomtida må vi gjøre vårt beste for at de som er her, skal oppleve nordmenn som et solidarisk folk med hjerte for de som lider.

Den dugnaden vi alle nå utfordres til å være med på, vil koste. Men den vil koste mindre dersom vi alle bidrar til å skape en vellykka integrering enn om vi skaper steile fronter mellom «dem» og «oss». Jeg tillater meg å være forsiktig optimist for at vi skal klare dette i fellesskap. Det er lenge siden noen utfordring har kalt mer på samfunnsånd og medmenneskelighet enn dagens situasjon. Den utfordringen håper jeg vi kan møte med et kaldt hode og et varmt hjerte.