Den ultimate opportunist!

Tysk-jødiske Edgar Hilsenrath er ikke av de aller mest kjente europeiske forfatterne. Født i 1926 i Leipzig og bosatt og internert i Romania under krigen unnslapp han nazistenes utryddelse av sitt folk. Likevel er dette noe som har prega store deler av hans forfatterskap. Den boka jeg skal fortelle litt om her, «Nazisten og frisøren», er kanskje hans aller sterkeste, men samtidig skrevet med en svart humor og ironisk distanse som gjør det drøye innholdet mindre gravalvorlig. For det er bokstavelig talt det som er temaet: Gravens alvor i nazi-Tyskland og åra etterpå.

Tyskeren Max Schulz fødes av en ugift mor og har etter eget utsagn fem mulige fedre, som han etter møysommelig gransking har fastslått er av arisk blod. To minutter før han blei født, kom nabogutten Itzig Finkelstein til verden, en lenge etterlengta sønn av den jødiske frisøren Chaim Finkelstein og frue. Disse to guttene blir bestevenner og deler oppveksten sammen, og Max blir til og med lærling i frisørsalongen til Chaim Finkelstein.

Seinere gjør Max det samme som mange andre tyskere fra de lavere samfunnsklasser: Han velger å tilslutte seg nazipartiet som et middel til å foreta en økning i sin sosiale posisjon og aktelse. Og han er et lydig partimedlem som følger sine overordnedes ordrer med tysk punktlighet og iver. Så går det som det må gå: Hans barndomsvenn og familien hans mister først sin forretning og blir deretter arrestert og sendt til en konsentrasjonsleir. Så vil skjebnen det slik at Max kommer til den samme konsentrasjonsleiren som kommandant. Han er derfor ikke akkurat uskyldig i sin venns skjebne når denne blir drept.

Så slutter krigen, og vi møter to menn på hotell Vaterland, den overlevende jøden Max Rosenfeld og Itzig Finkelstein. Hvordan det kan ha seg? Jo, ganske enkelt ved at Max Schulz har tatt identiteten til sin jødiske barndomsvenn. På denne måten slipper han unna sin straff. Og i stedet for å risikere å bli avslørt i Tyskland, setter han av gårde til Palestina. Der slutter han seg til den sionistiske bevegelsen og blir på ny en korsfarer, bare denne gangen for en ny ideologi. Og den 14. mai 1948 jubler han for opprettelsen av staten Israel som et jødisk hjem basert på sionistenes drømmer. Men senere kommer det likevel for en dag hvem han er, og han stilles for retten, Skjebnen hans skal ikke røpes.

Det skulle vel ut fra dette framgå at den mannen som Edgar Hilsenrath har gitt fortellerstemmen i «Nazisten og frisøren» er så langt man kan komme fra et sympatisk menneske. Likevel klarer han å få en slags forståelse hos leseren om at dette kunne være en troverdig historie. Men det er naturligvis på mange måter et litt misantropisk syn på mennesket som kommer til uttrykk hos opportunisten Max Schulz. Fordi han hele tida skriver dette med en svart humor som ikke engang overgås av Kurt Vonnegut, blir lesinga på samme tid dypt alvorlig og hysterisk komisk i store deler av boka.

Dersom du ikke har lest denne boka før, den kom ut på norsk i glimrende nynorsk oversettelse av Ottar Odland i 1987, så anbefales den. Edgar Hilsenrath fortjener et stort publikum. Mange andre har verdsatt forfatterskapet hans og tildelt mange priser for det han har skrevet. Men for enhver forfatter er det en pris som betyr mer enn alle andre: Det å bli lest og elska av sine lesere! Jeg håper mitt lille bidrag til å gjøre Edgar Hilsenrath mer kjent kan gi han den oppmerksomheten han virkelig fortjener.

Advertisements

Denne boka bør du lese !

Nå som vi har god tid til å fordype oss i litteraturen innimellom kaloriinntakene, er det ei bok jeg har lyst å anbefale alle å lese. Det gjelder boka «Den usynlige broen» av den amerikanske forfatteren Julie Orringer. Hun er født i 1973, og denne boka er hennes romandebut.

Boka spenner i hovedsak over perioden 1937 til 1945, og den tar oss med gjennom dramatiske år i livet til den ungarske jøden Andras Lévi og hans familie. Ved å følge denne historien, får vi innblikk i hvordan hverdagslivet kunne arte seg for europeiske, i dette tilfellet ungarske, jøder før og under 2. verdenskrigen.

I begynnelsen av boka reiser Andras til Paris for å studere arkitektur, og han blir raskt venner med noen medstudenter fra ulike andre land. Men det som får størst betydning i Andras’ liv, er møtet med danseinstruktøren Claire Morgenstern som han møter fordi han blir bedrt om å ta med et brev fra familien hennes i Budapest. Claire har en datter, Elisabeth. på 16 år, og vi forstår tidlig at denne datteren er et resultat av et ungdommelig eventyr. Drøyt 20 år gamle Andras blir raskt en husvenn som får del i familiens etter måten gode kosthold, i kontrast til sitt eget fattigslige studentliv. Og det varer ikke så altfor lenge før det oppstår sterke følelser mellom den 10 år eldre Claire og Andras. Elisabeth på sin side har funnet en amerikansk venn, og trass i morens skepsis, blir de gradvis akseptert som et par. Elisabeth på sin side sliter med å akseptere at moren innleder et forhold til Andras.

Andras har stor suksess som student, og han blir på mange måter en mønsterelev på arkitektskolen. Han er populær blant sine medstudenter og en ettertrakta samarbeidspartner. En av medstudentene, den polske jøden Eli Polaner, blir hans beste venn, og det er derfor en skremmende opplevelse også for Andras når vennen hans utsettes for et alvorlig overfall fordi han er homofil. En annen av vennene hans er Ben Yakov. Han har under et opphold i Italia forelska seg i Ilana di Sabato. Hun må rømme fra familien sin som har plukket ut en eldre mann til hennes ektemann. For å få henne til Paris, ber Andras sin bror Tibor om å følge henne. Vel framme i Paris gifter Ilana seg med Ben Yakov, men det viser seg raskt at han ikke er moden for ekteskap. Ilana på sin side har under reisen til Paris forelska seg i Tibor, og når Ben Yakov svikter, blir hun tatt hånd av Tibor og får bo hos Claire. Seinere gifter hun seg med Tibor.

Når krigen i Europa bryter ut, blir det vanskelig å være jøde også i Frankrike, særlig etter at Frankrike har blitt delt i to etter den tyske okkupasjonen. I denne situasjonen finner Andras og Claire, som også i mellomtida har gifta seg, ut at de skal vende tilbake til Ungarn. Det viser seg raskt at dette ikke er uproblematisk for Claire, eller Klara som hun opprinnelig het. Bakgrunnen for hennes Parisopphold er en godt bevart familiehemmelighet som gradvis nøstes opp.

Når vi så følger familiens liv i Ungarn, får vi gradvis se hvordan tilstandene strammer seg til for den jødiske befolkningen. Klara og Andras får etter hvert en sønn, Tamás, men kort tid etterpå innkalles Andras til Arbeidstjenesten, som er en form for slavearbeid. Samme skjebne blir etter hvert noe hans bror Tibor også må gjennom. Yngstebroren Matyas derimot blir sendt til østfronten, og etter hvert hører ikke famlilien noe mer fra han før helt mot slutten av boka.

Det er ikke riktig å røpe altfor mye av den videre handlingen, men det skal sies at det er mye dramatikk, og gjennom å følge hovedpersonen og hans venner og øvrige familie, får vi et sterkt innblikk i hvordan livet arta seg for jødene i mellomkrigstidas Europa. Boka har til dels detaljerte skildringer av faktiske historiske hendelser, så dette er også en bok man får med seg historisk kunnskap av å lese. Men først og fremst er det ei bok som griper deg på grunn av de sterke personskildringene og måten disse blir formidla på. Det er vanskelig å fatte mye av den ondskapen som skildres, men midt oppi dette finner vi også noen av de vakreste kjærlighetsskildringer en kan tenke seg. Håpet om å finne tilbake til denne kjærligheten er det som holder hovedpersonen oppe når det ser som mørkest ut. Og det skal sies at han noen ganger har mer hell enn de fleste. Likevel er dette ei bok der man aldri tviler på troverdigheten i historien og hos personene.

Dersom du skal lese ei bok som virkelig gir deg en sterk opplevelse og samtidig kan øke kunnskapene dine om et mørkt kapittel i europeisk historie, bør du absolutt lese «Den usynlige broen». Det er kort og godt en fabelaktig fortelling om kjærlighet, verdighet, omsorg, glede, sorg og grusomheter, men gjennom hele boka finner vi en dyp tro på menneskets evne til å overleve og holde fast ved det gode, sjøl når det ser som mørkest ut. Slik sett er den både trist og optimistisk, svart og lys. Den gir deg som leser en opplevelse du seint vil glømme!

Alf Prøysen må få sitt jubileum!

Ifølge NRK i Oppland/Hedmark vil det ikke bli lagt opp til en offisiell norsk feiring av Alf Prøysen i samband med 100-årsjubileet for hans fødsel i 2014. Han regnes ikke som en stor nok dikter av de høye herrer (eller damer) i Kulturdepartementet og Nasjonalbiblioteket. Hvor fjernt går det an å stille seg fra det folk man har sitt mandat fra? Hvor dårlig kulturpolitisk musikalitet er det mulig å utøve?

Alf Prøysen klarte fra et utgangspunkt som husmannsgutt å vinne hele folkets hjerter. Det gjorde han takket være at han bød på ekte mennesker som han skildra med varme og humor. Enten han skreiv sin stubber eller laga visetekster, var det alltid med en grunnstemning basert på visdom fra det virkelige liv. Prøysens sosiale engasjement er velkjent, men også der framført med sordin. Alle skjønner dette når de hører han synge «Griskokktrøsta» eller leser lørdagsstubben om «Hæinna hennesTull-Sara». Og «Trost i taklampa» er ikke bare folkelig buskis, men har innslag av den samme flotte stemningen som prega menneskene i alt Prøysen skreiv.

Likevel er det ett område der Alf Prøysen har en helt unik posisjon. Det er som barnetimens frontfigur gjennom et par tiår. Flere generasjoner norske barn har vokst opp med fortellingene og sangene til husmannsgutten fra Ringsaker. Sjøl i dagens digitale verden kan ungene finne glede i sanger som «Musevisa» og «Blåbærturen». Vi går ikke gjennom en julefeiring uten å synge «Julekveldsvisa» og «Romjulsdrøm» eller lese fortellingen om «Snekker Andersen og julepresangen». En dikter som er en så integrert del av folkesjela vår, kan vi ikke avspise med mer eller mindre «private» arrangement. Prøysen måtte slite for den posisjonen han fikk i folkets bevissthet langt opp i voksen alder. Det ville være dobbel skam om han skulle utsettes for enda en nedvurdering.

Hvorfor kan vi oppleve slike meningsløse avgjørelser som det meldes om fra NRK Hedmark/Oppland? Er det et uttrykk for at kultur for barn fortsatt sees på som mindreverdig? Er det Prøysens sosiale status som ikke er «fin» nok? Vi bør stille spørsmålene, og de som har det overordna kulturpolitiske ansvaret bør svare for seg. Det er ennå tid å rette opp tabben og gi vår store, folkekjære dikter den anerkjennelsen det er å få en offisiell feiring ved 100-årsjubileet. Så kan enda flere av de nye generasjoner og våre nye landsmenn få stifte bekjentskap med den flotte kunstneren og det varme mennesket Alf Prøysen!

Hvorfor er Hamsun fortsatt viktig å lese?

Med jevne mellomrom dukker det opp diskusjoner om forfatteres betydning for sin samtid og ettertid. En av disse som vi aldri blir ferdig med å debattere, er vår store dikter Knut Hamsun. Altfor ofte handler dessverre disse ordskiftene om hvorvidt hans nazistiske sympatier skal få stå i vegen for hans litterære kvaliteter. Jeg har alltid tilhørt de som mener at Hamsuns forfatterskap godt kan sees løsrevet fra hans politiske tanker. Det betyr ikke at vi ikke kan finne innslag av hans politiske meninger i noen av hans litterære verk, men dette er beskjedent i omfang og ikke spesielt framtredende i hans betydeligste bøker.

Men hva er det da ved denne mannens forfatterskap som gjør at mennesker den dag i dag leser han med glede og får skjellsettende leseropplevelser? Jeg tror det først og fremst er Hamsuns annerledeshet som rører ved oss. Det er få andre som klarer å skildre vårt indre sjelsliv på en så levende og samtidig troverdig måte. At mange av Hamsuns karakterer kan kalles einstøinger eller tilhører samfunnets outsidere, gjør de bare mer fascinerende. Det er jo ikke A4-menneskene som er de mest spennende! Nettopp de vi ikke kan identifisere oss med fordi de er for spesielle, gir oss likevel innsikt i hva det vil si å være menneske, fordi vi kan speile vår «normalitet» i deres avvikende personlighet. Det er også slik at Hamsuns personer trass i sine særegenheter og ofte litt skrudde virkelighetsoppfatning, skildres med en varme og forståelse som viser oss mye av dikterens sympati med disse som står litt utenfor. Det er slett ikke umulig at han kunne kjenne igjen deler av sine egne opplevelser i barndom og ungdom i noen av disse personene. Mange har spekulert om at både hovedpersonen i «Sult» og Glahn i «Pan» kan ha innslag av Hamsuns egen personlighet og bygger på hans egne erfaringer. Det kan saktens være interessant å fundere på, men det er ikke så altfor viktig for å kunne glede seg over bøkenes kvaliteter.

At Hamsun var viktig i sin samtid, er alminnelig kjent. Mange er de store diktere som hevder at de står i litterær gjeld til han, alt fra Strindberg og Thomas Mann til Ernest Hemingway og Isaac B. Singer. Slik har han prega verdenslitteraturen ikke bare gjennom sine egne bøker, men også gjennom den inspirasjonen han har gitt andre. At Hamsun i tillegg er en dybdeborer i sinnets irrganger gjør at mange også har sett på han som litteraturens svar på Sigmund Freud. Disse to er jo langt på veg samtidige i forhold til sine henholdsvis litterære og vitenskaplige gjennombrudd. Så hvorvidt de har påvirka hverandre eller i tilfelle hvem som har påvirka hvem, vil kanskje forbli en hemmelighet. Men personer som hovedpersonen i «Sult» eller Johan Nilsen Nagel i «Mysterier» er så komplekse individer at de utvilsomt kunne inspirert en Freud til å forske på personligheten deres.

Men det går ikke an å omtale Hamsun uten å komme inn på kjærlighetsromanene. Både «Pan» og «Victoria», «Benoni og Rosa» og de seinere vandrerbøkene har skildringer av kjærligheten som neppe andre forfattere kan gjøre han etter. Dette er sjelden en enkel kjærlighet. Det er mange komplikasjoner i personenes relasjoner til hverandre. Men det skaper en troverdighet og en glød i framstillingen som er noe av det typisk hamsunske. Også i det mange mener er Hamsuns hovedverk, og som gav han Nobelprisen i litteratur, «Markens Grøde», er kjærligheten mellom Isak og Inger så sterk at den overlever de tøffe prøvelsene de utsettes for.

Få forfattere har satt sitt stempel i så mange lesersinn som Knut Hamsun. Ingen norsk forfatter har mer fortjent den Nobelprisen de har fått (sjøl om det naturligvis er en skandale at ikke Ibsen også fikk den). At det er slik, skyldes sjølsagt det allmennmenneskelige i det Hamsun skriver om, men det må jo også sies at det finnes få forfattere som har et rikere språk enn denne fattiggutten fra Lom og Hamarøy. Derfor er bare tanken på å modernisere språket i Hamsuns bøker helt forkastelig. Det finnes ikke den oversetter til moderne norsk som er i stand til å ta vare på dybden og rikdommen i ordvalg og setningsbygning hos denne språkkunstneren. Og ikke tør jeg å si noe om hvordan det må ha vært å oversette han til alle de språk han i dag kan leses på. For samtidig som Hamsun er både tidløs og universell i sin dikterverden, er han også på mange måter rotnorsk (eller nordnorsk) så det holder. Også dette er med på å prege språket hans.

Jeg håper at stadig nye generasjoner vil få oppleve denne kunstneren og at det aldri må bli slutt på å presentere han for våre elever. En nasjon som ikke tar vare på sine største litterære skatter, har begått kulturelt sjølmord. Ennå er det heldigvis lenge til vi er der, og vi som elsker Hamsun, skal bidra det vi kan for at dette fortsatt skal inngå i skolens grunnpensum! Takk til en stor dikter, som trass i sine enfoldige politiske holdninger, aldri skal bli glømt!

Hvorfor bør vi lese bøker?

Ingen ting er tristere for en lærer enn når elever sier at de ikke har lest bøker. Dessverre har jeg opplevd elever på 18-19 år som i fullt alvor hevder at den boka jeg eventuelt ber dem lese i norskfaget, er den første de har måttet lese. Det kan vel hende at det noen ganger er en overdrivelse, men det avspeiler sannsynligvis et lite bevisst forhold til lesing. Altfor mange nøyer seg med å lese på skjermen.

Noe av den samme reaksjonen kommer til uttrykk når jeg ber elever finne stoff til en oppgave. Hvor er det første stedet de begynner å leite? Wikipedia! Dersom de går videre, blir det gjerne andre nettsteder. Det er faktisk ganske sjelden at noen kommer på at de kan bruke bøker som kilder. Sjølsagt er det lettvint å søke på nettet, men det er veldig mye kunnskap som fortsatt ikke finnes der.

Likevel er det det helt andre grunner som gjør at jeg vil slå et slag for boklesinga. I en hverdag som preges mer og mer av hastig flimrende inntrykk, er det faktisk sjelebot å sette seg ned med ei bok og dykke ned i ordene. Her kan man skape sine egne bilder uten ferdigtygde uttrykk som dreper fantasi og skaperevne. Bøkenes verden kan gi oss nettopp den magien som vi ofte savner i hverdagen. Vi kan drømme oss bort, vi kan la oss begeistre, vi kan kjenne på sårheten, eller vi kan oppleve en utvidelse av horisonten for vår fatteevne. Kort sagt: Vi kan bli klokere mennesker! Det er svært vanskelig å forestille seg at dette er noe vi kan oppnå ved å surfe på nettet. Det er fortsatt forskjell på informasjon og kunnskap, og det er et enda større gap mellom forståelse og visdom. Bøkene kan gi oss nettopp noe av det som nettet aldri kan gi oss.

Er det da likegyldig hva man leser? Ja, langt på vei. Det viktigste er faktisk å få det som en vane. For det er litt slik at jo mer man leser, jo mer får man lyst til å lese. forutsetningen er sjølsagt at man liker det man holder på med. Derfor er det så viktig at man finner sin nisje i det litterære landskapet, det området man synes det er en glede å utforske. Jeg vet at mange unge mennesker finner denne gleden ved å lese fantasylitteratur. At dette er med på å stimulere fantasien deres, er heva over tvil. Men jeg er like overbevist om at det også utvikler deres språklige evner, såvel ordforråd som setningsfølelse. Den elev som vil bli god i morsmålet sitt, må derfor like å lese og bruke dette i sin formidling. Jo mer man leser, jo bedre vil man bli til å skrive!

I våre dager kan man også lese på nye måter. Ebok og lydbok er svært gode alternativer for den som foretrekker å slippe å bla. Hovedsaken er at man bruker litteratur til utvide horisonten og utfordre fantasien. Evnen til å skape sine egne bilder av det man leser er jo uavhengig av hvordan man leser, så lenge man ikke lar andre skape bildene for seg. Dette er også grunnen til at jeg alltid synes det er trist å lese ei bok etter å ha sett den som film. Det motsatte kan være spennende og berikende, for det gir nye dimensjoner til de bildene en sjøl har skapt.

Jeg håper at lesing fortsatt kan leve videre med nye generasjoner, men vi som voksne må nok være forbilder, og det er viktig å minne både hverandre og våre etterkommere på hva vi kan få ut av våre reiser i bøkenes verden! Lykke til! Jeg vil seinere komme med noen tips til gode, klassiske bøker som kan gjøre oss klokere.