Tenk alternativt om bompenger!

Mange ganger de seinere åra har vi hatt diskusjoner for eller imot bompenger. Oftest handler dette om hvor mye bilistene skal bidra til å bygge nye eller bedre veier. Men er det så sikkert at det er dette som burde være problemstillingen? Kan det hende at vi i stedet burde se på om bompenger kunne brukes for å redusere biltrafikken og få flere til å reise kollektivt?

Miljøpartiet De Grønne er helt tydelige på at vi må gjøre til dels drastiske tiltak for å få ned utslippene av klimagasser. Da kan vi ikke late som at vi kan fortsette som før med aktiviteter som bidrar til å forsterke den globale oppvarmingen. Derfor har vi både foreslått å bygge ned avhengigheten av fossilindustrien (olje og gass), samtidig som det er viktig å redusere andre faktorer som bidrar til høye utslipp av disse gassene i atmosfæren. Biltrafikken er helt klart en av de viktigste av disse.

Derfor vil det på nokså kort sikt tvinge seg fram tiltak som kan redusere utslippene fra biltrafikken. Men det er naivt å tro at dette er noe som lar seg gjøre bare gjennom henstillinger til folks samvittighet. Det må være vilje til å sette makt bak krava. Ett slikt tiltak kunne være å bruke bomavgifter på en helt annerledes og miljøretta måte. I stedet for å la bompengene går til utbygging av veier, innkrevd gjennom selskaper der en ikke ubetydelig del forsvinner i administrasjonskostnader, vil vi i MDG Kongsberg heller at bompengene får et annet formål. De bør nemlig heller øremerkes til utbygging av et rimelig kollektivtrafikknett. Da trenger det heller ikke handle om at bomstasjonene plasseres der det skal bygges ut veier. De bør heller bygges der det er mest ønskelig og naturlig å få trafikken over fra privatbiler til buss og bane, nemlig i tilknytning til alle de større byene.

Det er viktig for oss å poengtere at vi ikke vil ha bort all biltrafikk. Derfor er det riktig å skåne utkantene, der bilen er langt mer nødvendig, blant annet fordi kollektivtrafikken må ha en konsentrasjon der befolkningsgrunnlaget er størst. Og siden det nødvendigvis vil være en viss overgangsfase fra man innfører bomstasjoner til finansieringa av et utvida kollektivtilbud er i normal gjenge, må vi beregne en midlertidig økt offentlig finansiering av et utvida tilbud innafor kollektivtrafikken.

Vi i MDG mener det er på høy tid at vi våger å tenke alternativt på dette området. Den siste rapporten fra FNs Klimapanel levner ingen tvil om at vi snart er ved «the point of no return» når det gjelder utslippet av klimagasser, dersom vi skal klare å begrense den globale oppvarminga til det vedtatte 2-gradersmålet.

Miljøpartiet De Grønne vil alltid stå på miljøets side, og vi håper at den gryende oppvåkninga overfor farene ved global oppvarming skal gi økt styrke til oss som kompromissløst vil slåss for at alle politiske vedtak skal bygge på prinsippet om bærekraftig utvikling. I det perspektivet må vi være villige til å ofre noen av våre inngrodde vaner og sette hensynet til kommende generasjoner i første rekke!

 

Arne Johan Isaksen

Leder, Miljøpartiet De Grønne Kongsberg.

Advertisements

Refleksjoner etter statsbudsjettet

Det har kommet mange sterke reaksjoner etter framlegginga av neste års statsbudsjett. Forståelig nok på mange måter, men på den annen side…..er det noen som på fullt alvor bør bli overraska over at Høyre og Fremskrittspartiet legger fram et budsjett som er i samsvar med de to partienes program? Det de nå har presentert for oss, er ikke noe annet enn de sa i valgkampen i fjor at de ville gjøre. Og ennå er de ikke halvveis i den snuoperasjonen de har varsla.

Det som derimot burde bli mer og mer klart, er at de to halehengspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti nå for alvor må ta stilling til hvilken retning de vil ha for det norske samfunnet. De lovte i valgkampen ei ny regjering. Den har de fått. De forsøkte å få ei hånd på rattet. I fjor framstilte de det som at de hadde vunnet mer enn de klarte under åtte rødgrønne år. De om det! Det meste av det de vant, var slikt som ikke hadde prislapp, av typen litt mer kristendom inn i RLE-faget og uforpliktende løfter om mer fokus på miljøhensyn. Men ser vi noe til dette når årets budsjett legges fram? NEI!

Man må drive mer enn alminnelig kreativ bokføring om man skal finne en tydelig miljøprofil i årets budsjett. Det er et oljesmurt budsjett så det holder, også fordi man har lagt opp til en økt bruk av penger fra oljefondet for å finansiere noen av regjeringspartienes hjertebarn. Samtidig så kuttes det på områder som svir for mange av samfunnets mindre privilegerte. Det beste eksemplet er omleggingen av støtten til uføre. Men også kuttet i stipendet for 50000 skoleelever svir for mange. Likevel er det verste sett med mine øyne at man vil redusere overføringene til verdens fattigste. Å redusere antall land som mottar støtte er en ting, det kan diskuteres. Men å bruke mindre penger på å redusere forskjellene i verden, vitner om en etisk standard som burde få KrF og Venstre til virkelig å angre det de i fjor var med på.

Nå vil det jo vise seg utover høsten hvor mye både disse to støttepartiene og den øvrige opposisjonen kan klare å endre på budsjettet. Men vi veit fra før at den retningen som budsjettet har fra det legges fram, blir den som følges. Det er sjelden at man flytter penger utover 1-2 % av totalbudsjettet. Om det også vil gjelde for årets budsjett, har Høyre og Fremskrittspartiet lyktes med å flytte Norge i mer liberalistisk retning. Det gjør ikke inntrykk på disse to partiene at det betyr en kolossal omfordeling fra noen av samfunnets svakeste til de 5% rikeste her i landet. Men dersom mange nok ser hva de er i ferd med å gjøre, kan vi håpe på at det snur fram mot neste valg. I mellomtida har vi kommunevalg som både er en pekepinn på hvordan regjeringa blir vurdert og en mulighet for å velge andre til å ta ansvaret lokalt. Så får det heller stå til at lokalpolitikerne trolig vil få mindre penger å forvalte framover.

Jeg har sett at noen som i fjor stemte på dagens regjeringspartier, har angra seg. Jeg håper dette vil øke og at også de to høyrevridde «mellompartiene» kan finne tilbake til noen av sine tidligere verdier. Eller er de komfortable med den omfordelinga som foregår?

Tragedien i Gaza

Det er ikke mulig å forbli uberørt av den krigen som foregår i Gaza. To millioner mennesker bor i Gaza. De bor på et område som er nokså nøyaktig halvparten av Kongsberg kommune, der jeg bor. Siden Israel trakk seg formelt ut av Gaza i 2005, har dette langt på vei fungert som verdens største fengsel. Grunnen til dette er at det har vært tilnærma full blokade av varer som trengs for å få et samfunn til å fungere. Dette skyldes at Israel har full kontroll over alt som slipper inn i Gaza, både langs landeveien og sjøveien. De har håndheva dette veldig strengt.

I tillegg har mange mennesker mista levebrødet sitt. For eksempel får ikke fiskerne på Gaza fiske mer enn 3 mil fra land, sjøl om normal fiskerigrense er minst 20 mil. Det gjør at de ikke får fiske der fisken er, med de konsekvenser det har for både inntekt og matforsyning til innbyggerne i Gaza.

Både krigen i 2009-2010 og denne gangen har ødelagt det meste av infrastruktur. Blant det mest alvorlige er ødeleggelsen av vannforsyningen. Grunnvannet i Gaza er i dag i ferd med å blandes med urensa kloakk, og det er i dag bare en mindre del av Gaza der grunnvannet kan brukes til drikkevann. Dette blir mer og mer kritisk jo mer israelerne bomber. I tillegg er det meste av strømforsyning ødelagt. Til og med sjukehusene er i dag avhengige av nødaggregater for å kunne drive. Disse må være avskrudd opptil 4 timer i døgnet, med de konsekvenser det har for pasientbehandlingen i en krigssituasjon.

Likevel er det en ting som har gjort mer inntrykk på meg enn alt dette. Det er de bevisste israelske bombeangrepa på skoler og sjukehus. Skolene har vært kjent som tilfluktssteder for interne flyktninger, og FN har formidla GPS-koordinatene til den israelske hæren for at de skulle unngå å bombe der. Likevel har dette skjedd flere ganger, på samme måten som bombinga av flere sjukehus. Dette er en ny dimensjon i krigen og kan ikke kalles noe annet enn terrorbombing. Derfor er dessverre kvinner og barn en meget stor andel av de etter hvert nærmere 2000 ofrene for bombetoktene.

Har jeg så ingen forståelse for Israels handlinger? Jo, i den grad de gjør tiltak som betyr forsvar av egne innbyggere, som f.eks. våpenskjoldet Iron Dome. Men når de har stengt inne befolkningen på Gaza på samme måten som jødene i sin tid blei sperra inne i ghettoen i Warzawa, er det ikke rart om desperasjonen får overtaket blant palestinerne. Jeg skulle ønske at de grupperingene i Israel som som har forstått dette, kunne få større oppslutning. I dag er de dessverre i mindretall i den israelske opinionen, men det er etter min mening bare gjennom forsoning og kompromisser at Israel kan få den sikkerheten og freden de hevder at de ønsker. Da må de gi opp de landområdene de har okkupert siden 1967, og på sin side må både Hamas og øvrige palestinske grupper avkreves en garanti for Istraels rett til å eksistere som stat.

Heldigvis er det en økende internasjonal forståelse for at Israel ikke kan fortsette med den terrorbombinga de nå utsetter Gaza for. Men en løsning forutsetter at også USA innser at de ikke ukritisk kan stille seg bak israelske regjeringer som gang på gang viser at de lever etter det gamle i stedet for de nye testamentet. Logisk nok, siden det nye testamentet ikke inngår i jødenes religion, men verdiene i det skulle ikke være ukjent i jødedommen heller.

Jeg gleder meg!

Om 4 dager kommer Kongsberg til å stå på hodet! 50 års-jubileet for Kongsberg-jazz blir markert med tidenes mest storslåtte jazzprogram på norsk jord. For oss som bor i denne byen blir dette litt som 17. mai, bursdag og julaften på samme tid.

De som har jobba for at 50 år med jazz i den ene av Norges to jazz-hovedsteder skal bli markert skikkelig, har virkelig satsa høyt, og jammen har de fått napp på øverste hylle. Jeg antar at de fleste vil anse konserten med Stevie Wonder som årets høydepunkt. Det er uansett en musikalsk legende som kommer til Kongsberg. Til tross for at han er født i 1950. har han holdt det gående like lenge som det har vært jazzfestival her i byen. Fyren fikk faktisk sitt gjennombrudd allerede i 1968 med «For once in my life». Seinere kom slagerne på rekke og rad: «Yester-me. yester-you, yester-day», «Signed, sealed, delivered», «Sir Duke», «Pastime Paradise», «Isn’t she lovely» og mange andre. Det blir definitivt folkefest i byen den 5. juli.

Likevel gleder jeg meg kanskje vel så mye til en del av de tradisjonelle jazz-konsertene. Joshua Redman kommer tilbake til byen, bare to år etter at han sammen men Brad Mehldau skapte en magisk konsert i Kongsberg kirke. Denne gangen kommer han sammen med en kvartett. Videre får byen på ny oppleve Chick Corea, som var her for riktig lenge siden. En av konsertene vil han holde sammen med bassisten Stanley Clarke, og den andre konserten vil Chick Corea holde sammen med Håkon Mjåset Johansen og andre norske musikere. Sist, men ikke minst, vil det nok bli fullt i kinoen under konserten med Dave Holland og band. Denne giganten i jazzen har spilt sammen med noen av verdens største, som f.eks. Miles Davies.

Mer i crossoverkategorien finner vi musikere som Bernhoft og Jamie Cullum som skal underholde oss på utendørsscenen på Kirketorget fredag den 4. Dagen før kan vi trygt si at det er enda mer i disse baner med Sivert Høyem og svenske Kent. Dette blir helt sikkert den store tverrgenerasjonskonserten. For sikkerhets skyld skal også den yngre garde få sitt eget arrangement med artister som bl.a. Madcon. På åpningsdagen får vi gleden av å høre Mari Boine og vår egen rockeveteran Åge Aleksandersen med Sambandet på Kirketorget. Hans nylig ferdigproduserte plate «Salt og pepper» har allerede rukket å få gode skussmål fra anmelderne. Det blir utvilsomt en fin start på festivalen.

Det er naturligvis umulig å nevne alle, men jeg har også lyst til å ta med grupper som Hot Club de Norvege og Reidar Larsen & the Storytellers. Her får vi altså både Django Reinhardt-inspirert jazz og blues. I poesioasen vil vi ellers kunne få høre bl.a. Ole Paus. Glømte jeg å si at nytt av året er en konsert i Kongens gruve med bl.a. Karin Krog og Morten Gunnar Larsen?

Er det noen som etter dette fortsatt er i tvil om hvor de bør tilbringe dagene 2.-5. juli, så bør de kanskje ta en titt på hele programmet til festivalen. Du får ikke bare med deg 4 dager med strålende jazz, men i tillegg får du ta del i et pulserende folkeliv i en festpynta jubileumsby: 50 år med jazz, 200 år siden våpenfabrikken starta (ikke like viktig å feire sett med mine øyne!) og altså i sjølveste grunnlovsjubileumsåret.

Juli kommer til å starte med noen av årets høydepunkter for min del, og jeg håper riktig mange vil få del i dem.

Verden er ikke svart-hvit!

De siste dagers hendelser har igjen minna oss om at verden ikke bare er blitt et tryggere sted etter avslutningen av den kalde krigen. Den stabiliteten som tross alt fulgte med terrorbalansen som prega det meste av den perioden, blei definitivt endra da vi fikk et system som gikk over fra å være bipolart til unipolart, med EN dominerende supermakt, nemlig USA. I åra siden Gorbatsjov gav friheten tilbake til landa i Øst-Europa, har Russland sjøl opplevd å både miste sine vasallstater, som utgjorde en første barriere i forsvarsmuren mot vest, og deretter måttet akseptere at også de 15 republikkene som utgjorde Sovjetunionen, har blitt sjølstendige stater. Ingen må undre seg over at dette har gjort sterkt inntrykk på den russiske befolkningens sjøloppfatning. Når Putin over tid har klart å skape inntrykk av at Russland kan gjenvinne sin status som ledende verdensmakt, vil han derfor spille på strenger som vekker solid tilslutning i sitt folk.

En svært viktig faktor vi må huske i det bildet vi ser i dag, er at da Gorbatsjov i sin tid både lot Warzawapakt-landene få sin frihet og lot Tyskland få bli gjenforent mindre enn et år etter Murens fall, skjedde dette etter en avtale der USA lovte at landa i øst ikke skulle bli med i Nato. Det tok mindre enn ti år før de fleste tidligere medlemmene av WP var Nato-medlemmer, og det tok ikke mye lengre tid før også de tidligere Sovjet-republikkene Estland, Latvia og Litauen var medlemmer av Nato. Vi kan derfor trygt slå fast at det Russland i dag kan se, er et Nato som har kommet helt inn på dørstokken deres. Da må det være tillatt å minne om at da USA i sin tid opplevde det samme på Cuba under den kalde krigen, stilte de kniven på strupen til Sovjet og trua med atomkrig for å verne sine egne interesser. Det er fullt mulig å se på de russiske reaksjonene i dag som en tilsvarende markering av hvor grensa går for hva de kan akseptere av fiendtlige stater i sitt umiddelbare nabolag. Både Georgia og Ukraina har fått tydelige signaler om at Russland ikke vil akseptere at de blir medlemmer av Nato.

Ingen ting av dette legitimerer at Russland tar seg til rette militært i på ukrainsk territorium. Det vi de siste dagen har sett på Krim, er ikke i samsvar med gjeldende regler innafor folkeretten. Om andre land skulle gripe inn på den måten Russland nå har gjort under påskudd av å beskytte russiske minoriteter på Krim, vile vi få et totalt anarki i verdenspolitikken. Det er nok av tilfeller hvor man kan finne liknende minoritetsproblemer. Saken er at slike utfordringer må løses diplomatisk, og ikke med militærmakt. Av den grunn er det dobbelt foruroligende nå vi ser klare tegn til at det diplomatiet som i kriser er ekstra viktig, ser ut til å settes til side til fordel for en krigsretorikk med gjensidige beskyldninger og trusler om å trekke tilbake representasjoner og avlysning av møteplasser. Det er ikke ukjent at det i krig er sannheten som er første offer, og vi ser nå en verbal skyttergravskrig der begge parter – Russland og vesten ved USA/Nato – gjensidig beskylder hverandre for å skape et konfliktklima, og der de i svært liten grad ser ut til å ville lytte til hverandre.

Som overskrifta her tilsier, mener jeg at det ikke er noe ved denne konflikten som tilsier at en av partene er helt uskyldig og den andre den eneste skyldige. Jeg mener helt klart at Russland har et overordna ansvar for å dempe konflikten ved å trekke tilbake okkupasjonsstyrkene sine. Men like klart må det være at Ukraina må få trygge sitt skjøre demokrati uten å bli en brikke i et spill der Nato trenger seg enda lenger inn på det gamle sovjetiske kjerneområdet.

Og bare for å ha nevnt det: Når USA nå forsøker å ikle seg den hvite ridderens rustning, skal vi ikke glømme at det vi nå ser fra Russlands side, er identisk med en politikk USA har ført overfor land i Latin-Amerika gjennom årtier. Det må være lov å nevne Guatemala 1954, angrepene på Cuba (Grisebukta 1961), Nicaragua på 80-tallet (rådgivere og våpen til opprørerne mot de lovlig valgte sandinistene), og at CIA var tungt inne i kuppet i Chile i 1973. I tillegg har de medvirka til å fjerne ledere også andre steder når det er noen de ikke har likt, slik som f.eks. Mossadegh i Iran i 1953, fordi han trua amerikanske oljeinteresser.

Det er i dag ikke gitt noen å se hva som blir utfallet av den konflikten vi nå ser om Krim og Ukraina. Men det vi iallfall må kunne håpe på, er at alle parter gir mye mer sjanser til diplomatiets metoder og reverserer både krigsretorikken og de framskutte militære troppene. Ingen er tjent med en krig som fort kan eskalere til mer enn en krig mellom to broderfolk. Derfor håper jeg klokskapen skal vinne fram over nasjonalistiske markeringsbehov og grenseløse stormaktsambisjoner.

Norge må ta ansvar i klimapolitikken!

Denne vinteren har gitt oss mange påminnelser om pågående klimaendringer.  Flom, ras, stormer og branner her hjemme har vist en natur i ubalanse. Likevel er det ikke disse hendelsene som på global basis er de mest alvorlige. Polisen smelter i rekordtempo med stigning i havnivået som uunngåelig konsekvens. Økte temperaturer i tropiske strøk fører til ørkenspredning og katastrofale vekstvilkår i deler av verden der matproduksjonen allerede er på et kritisk nivå. Dette rammer verdens fattigste mennesker mer enn noen andre, og i neste omgang vil dette kunne føre til nye, store flyktningestrømmer.

Norge har nettopp fått et viktig internasjonalt oppdrag. Jens Stoltenberg er utnevnt til FNs spesialutsending i klimaspørsmål. Av alle internasjonale posisjoner er dette i dag en av de viktigste et lite land som Norge kan tildeles. Utfordringen er prekær og roper på handlekraft og vilje til å finne felles løsninger. Det er sjølsagt ikke mulig for Norge aleine å løse verdens klimaproblemer, men samtidig må det kunne stilles sterke krav til ett av verdens rikeste land om å bidra til en utvikling i riktig retning. Som statsminister gjorde dessverre Jens Stoltenberg lite i så måte, og det er lite som tyder på at den nåværende regjeringa endrer kursen.

Hovedutfordringen for å få kontroll med den globale temperaturstigningen er å redusere forbruket av fossilt brensel. Som en stor oljenasjon har Norge et betydelig ansvar for å bidra til dette. Det kan vi gjøre både ved å redusere vårt eget uttak av de ikke-fornybare fossile energikildene og ved å bidra sterkere til å utvikle alternative energikilder. I dag er vi altfor dårlige på begge disse områdene. Vi må våge å stå imot den internasjonale og nasjonale lobbyen av energiselskaper som bare har som mål en kortsiktig økonomisk profitt. Vi må systematisk bruke investeringene i oljefondet til å investere i forsking på fornybar energi og støtte til utviklingstiltak. Det betyr også at fondet trekkes ut av alle virksomheter som kan utgjøre en trussel mot klimaet eller andre uetiske formål. I stedet bør vi bruke våre ressurser på å utvikle energi som kan overta for de fossile energikildene, slik som vindkraft, bølgekraft, solkraft og biodrivstoff.

Miljøpartiet De Grønne har som eneste parti på stortinget lagt til grunn at hele den norske økonomien skal underordnes hensynet til en bærekraftig utvikling. Denne erkjennelsen må vi som nasjon ta innover oss. Vi kan ikke lenger snakke om miljøhensyn på bortebane og fortsette med en uforsvarlig klimapolitikk her hjemme. Derfor krever MDG at den norske regjeringa setter i verk tiltak som kan snu den nåværende utviklinga og bidra til at Norge blir en foregangsnasjon i klimapolitikken.

Vi må aldri glømme!

27. januar er den internasjonale Holocaust-dagen. Denne dagen er valgt som minnedag for ofrene etter nazistenes folkemord under 2. verdenskrig, fordi det var denne dagen Sovjetunionen i 1945 overtok kontrollen over og befridde de gjenværende fangene i Auschwitz. Dagen er blitt en viktig markering mot å la glemselsens slør få legge seg over de fryktelige handlingene som tok livet av over 6 millioner jøder, titusener romfolk, homoseksuelle og mentalt sjuke.

Stadig færre av de som overlevde Holocaust, er fortsatt blant oss. Av de norske som blei sendt til utryddelsesleiren Auschwitz, en deportasjon med uvurderlig hjelp fra norsk politi, er det nå ingen igjen. Også internasjonalt er det stadig færre igjen av de tidsvitnene som med egne ord kan fortelle oss om hvilke uhyrligheter de måtte gjennomleve bare fordi de tilhørte en etnisk gruppe («rase») eller hadde en seksuell orientering eller sjukdom som myndighetene ikke kunne akseptere. Dette skjedde i noen av Europas fremste kulturland, og meneskene som bodde i disse landa, lot dette skje uten å protestere. Og slik tilfellet var med de norske politifolkene, fantes det aktive medløpere i de fleste land. Det gjør at det er langt flere skyldige enn bare de som blei dømt for dette etter krigen.

Nylig kunne vi lese en kronikk i VG av tidligere forstander for det mosaiske trossamfunn i Oslo, Ervin Kohn, som fortalte om hvordan verdens stormakter under et møte i Evian i Frankrike i 1938 snudde ryggen til de europeiske jødene den gangen de banka på dørene for å søke beskyttelse i andre land. Resultatet kjenner vi. Derfor er det trist med åpenbare paralleller til vår egen tid nå nye forfulgte folkegrupper står på terskelen til et Europa som nok en gang vil vende ryggen til problemene – som de i høy grad har vært med på å skape.

Dette betyr også at vi alle har et kollektivt ansvar for å være på vakt slik at vi ikke enda en gang skal bli medskyldige i folkemord. Ethvert angrep på grupper av mennesker fordi de tilhører en etnisk gruppe eller har en hudfarge eller kultur som avviker fra majoritetens, er faresignaler som vi må si ifra om. Om vi vender oss bort og lar dette skje, er det Adolf Eichmann i oss som bukker og takker. Derfor er det fortsatt nok av grunner til at vi ikke må glømme det som skjedde under Holocaust. Antisemittismen er på frammarsj i Europa, grupper som romfolk og flyktninger fra Afrika og Midt-Østen forfølges i en rekke europeiske land, mens nynazistiske eller ekstremt nasjonalistiske partier vinner økt oppslutning  ved demokratiske valg. Da må vi minne om hva disse kreftene sto for tidligere og gjøre alt vi kan for at ikke historien skal gjentas.

Derfor skal vi fortsette å markere den internasjonale dagen til minne om ofrene for Holocaust. Vi skal samtidig gi hverandre løftet om alltid å bekjempe og være på vakt mot at de holdningene som skapte Holocaust skal få vinne fram igjen. Det er den beste måten å ære minnet til de uskyldige ofrene på!